  |
  |
|
||
|
|
|
Kultur med bismak? ICOM-konferansen i Shanghai 2010 Foredrag og severdigheter I flere av MPR-komiteens foredrag er et stadig tilbakevendende mantra å flytte fokus fra gjenstand til publikum. Mr. Huang Kuang Nan, president ved Taiwan University of Arts, sa det slik: ”Vi må være målorientert og publikumsorientert i stedet for gjenstandsorientert.” Jeg oppfatter oppfordringen som å legge større vekt på publikums forventninger og ønsker enn på gjenstandens egenart. Det forutsetter imidlertid en dialog med publikum, og kunnskap om hvem som publikum er. Jeg synes erfaringene fra konferansen i Kina satte oppfordringen i relieff. Eksempler Som eksempler vil jeg bruke utflukten til Hangzhou (11. november), byen som er beskrevet som ”The heaven is on the sky, Suzhou and Hangzhou are on the ground” med båttur på West lake, besøk i en teproduksjonslandsby (Longjing tea med 1200 år gammel historie)og besøk til Six Harmonies Pagoda (“one of the true masterpieces of ancient Chinese architecture”). Dernest besøk i ”Den forbudte by” i Beijing, verdensarvbyen Pingyao i Shanxi-provinsen og litt om utstillingen i Shanghai Museum. Utflukten til Hangzhou ble en helt annen enn hva som var forhåndsannonsert. I stedet for telandsbyen og pagoden, besøkte vi to mindre museer i en bankbygning og et besøkssenter for menneskets utvikling. |
 |
|
Bak en enorm glassfasade, og åpenbart sponset av finanseventyret i Kina, fantes et kulturhistorisk og et naturhistorisk museum. 20 minutter på hvert av museene. Besøkssenteret
var en stolthet, nylig åpnet og sannsynligvis beregnet på barn. En enorm bygning omgitt av velfrisert ”natur” med små fossefall og vakre miniatyrplanter på de riktige stedene.
Og innenfor var det en flott utviklingsfortelling med plastgjenstander, kunstig natur og elektroniske fremstillinger og ”leker”. En kanaltur avsluttet dagen. Klager på det som
ble vist, ble ikke tatt til følge. En av guidene kommenterte at hun ville miste jobben om hun tok oss med til pagoden. Den totale mangelen på forståelse for våre (publikums) forventninger og overholdelse av kontrakten mellom selger(turoperatør) og kjøper (publikum) i programmet, var uinteressant. Det ble fraveket uten forklaring og eller unnskyldning. Og kunnskap om publikum så ut til å være fraværende eller uinteressant. Opplevelsen av å ikke bli tatt på alvor, av at vår ”kontrakt” med selger/arrangør ikke ble overholdt, gjorde utflukten til en demonstrasjon av makt, arroganse og mangel på interesse. At det ikke ble forsøkt på en unnskyldning fra arrangørens side, opplevdes som nedverdigende fordi vi ikke ble opplevd som viktige for arrangøren. Jeg synes det var en interessant opplevelse og som gjør at jeg reflekterer over i hvilken grad vi som museum oppfyller vår kontrakt med publikum. Kan vi stole på at vi gir publikum de opphevelser og kunnskap som vi tilbyr? Hvordan skal vi tilpasse oss publikum på en bedre måte, bli mer målrettet i forhold til hvem som besøker oss? Hvordan kan vi bli bedre til å lære mer om deres behov og hva de ønsker. Det betyr ikke at man skal underkjenne egen kunnskap og gjenstandenes betydning, men finne en måte å trekke inn publikum på i skjæringspunktet mellom vår kunnskap, ny forskning og publikums nysgjerrighet for sammenheng. |
||||
 |
|
Den ”Forbudte by” ble åpnet etter at den siste keiseren forlot tronen i 1912. Området er fantastisk, 24 keisere har hatt tilhold der, fra Mingdynastiene på 1400-tallet. Bak
murene finnes 720 000 kvadratmeter, med 800 bygninger med totalt 8000 rom, verdens største samling av bevarte gamle trehus og på UNESCO World Heritage List. I forbindelse med
olympiaden i Beijing i 2009, ble et utvalg palasser pusset og malt opp. Nå er det sannsynligvis mulig å se hvordan fargene opprinnelig var. Det skaper en spenning mellom det
som fortsatt er originalt og det som har fått farger. Det gir oss en mulighet til å reflektere over den enorme fargeprakten keiserfamilien omga seg med, hvor mye farge som
faktisk forsvinner i løpet av tiden, men fratar oss som publikum også muligheten til å fantasere om hvordan det kan ha sett ut. Det forundrer for øvrig at man tør å gjøre et
så alvorlig inngrep i verdensarv. Den nye malingen kan inneholde stoffer som setter bygningene i fare. Den kan påskynde en aldringsprosess, eventuelt sette i gang en kjemisk
prosess som man ikke kjenner rekkevidden av. Oppmalingen viser arroganse i forhold til bygninger som er definert som vår felles arv og internasjonale antikvariske myndigheter
som tar vare på denne arven. Det setter viljen til å bruke fellesskapet som beskyttelse for menneskehetens felles arv på prøve. |
||||
 |
|
Pingyao er nok et verdensarvsted på UNESCOS World Heritage List. Byen var en gang Kinas finansielle senter under Ming-dynastiet. En vakker gammel bymur som skal symbolisere
en skilpadde, omkranser det gamle sentrum og den nesten 800 år gamle handlegaten. Fremdeles blir varene tilbudt fra alle butikkene. Det må brukes egen transport innenfor
murene, men likevel blir vi et par ganger nesten overkjørt av biler. Byens bevaring har vært truet av alt for mange turister, av for få ressurser og vanskjøtsel. Flere av
bygningene er enten revet eller har rast sammen på naturlig måte. På spørsmål om hva som har skjedd, får vi unnvikende svar. Et par steder skal det bygges nye turisthotell,
og det er uklart om Unesco er orientert. Igjen blir spørsmålet samarbeidet i en felles museumsorganisasjon. Å skape en felles harmoni når innstillingen til bevaring av det som er definert som vår felles arv ikke overholdes, gjør tillit til de andre problematisk. Originaler og kopier – gjenstandenes egenverd I flere museer, men med utgangspunkt i Shanghai museum, er kopier stilt ut side om side med originaler, uten at dette så vidt jeg vet er opplyst. Det kan se ut til at kopier fungerer like bra. I dette museet var det også egne saler for jader, bronser og porselen. Gjenstandene er stilt ut som kunst, og ikke i en kontekstuell sammenheng. Det vil si det er flere gjenstander i samme materiale er stilt ut, men ikke som grunnlag for sammenlikninger av annet enn den estetiske verdien. Å stille ut kopier som om de var originaler, opplever jeg som mangel på respekt for gjenstandens originale verdi. Det gir en spesiell opplevelse av at kopier stilles ut som om de var originaler i et museum. Et fortrinn for kulturhistoriske museer er at vi kan vise det virkelige, det som er laget og brukt av mennesker. Tema for denne konferansen er museer for en felles harmoni og som Paal Mork uttrykte det i sitt foredrag, ”Museer og sosial harmoni er en interkulturell dialog og den kan gi oss fantastiske muligheter for å samarbeide med folk over hele kloden. (…) Vi er alle museumsfolk og det samler oss i felles interesser. Sammenfallende forskjellighet i samme området kjennetegner oss i dag, vi er ikke lenger isolert”. Men det betyr at vi må begynne å definere hvor likhetene og ulikhetene befinner seg mellom de forskjellige lands museumskulturer, både når det gjelder holdninger til publikum og antikvariske myndigheter og skape grunnlag for en dialog om hva som er museumsgjenstander. Før vi får avgrenset og definert forskjellene og erkjent dem, blir det vanskelig å oppleve felles harmoni. |
||||
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2010 |