  |
  |
|
||
|
|
|
Museer for Det Gode Liv – men hvordan måle museenes suksess? MPR i Brno 2011 For museene er det enkelte data som lettere kan samles inn enn andre. Det er disse som i stor grad rapporteres hvert år: besøkstall, antall nye utstillinger eller antall kvadratmeter med utstillinger, solgte billetter, gjennomførte undervisningsopplegg, publikumarrangementer, inntekter fra salg, uttelling for eksternfinansierte forskningsprosjekter, publikasjonspoeng, antall kvadratmeter med gode magasineringsforhold, prosentvis tilgjengeliggjøring av samlingene på nett osv. Sammenlikning av denne typen data fra et museum til et annet, er som tidligere debatter har demonstrert, ikke nødvendigvis ukomplisert. Likevel er denne type statistikk og datainnsamling det mest konkrete vi har å holde oss til. Men disse tallene skummer bare overflaten. Det museale prosjektet er mye større. Til grunn for museal virksomhet ligger klare humanistiske verdier, et demokratisk prosjekt: tilgang til kunnskap, muligheter til utvikling og det å skape engasjement. Utstillinger lages ikke fordi museumsansatte bare har lyst, men fordi man mener det er historier som bør deles. Forskning bedrives ikke for egen del, men med et ideal om samfunnsnytte. Historiene man ønsker å fortelle kan være knyttet til fortid, nåtid eller framtid, geografisk nærhet eller fjernhet. De kan være basert på forskning eller annen særskilt kunnskap. Til syvende og sist er det ønsket om å fortelle historiene fordi de rører ved noe viktig, noe som på en eller annen måte knytter an til det å være menneske og å kunne interagere med andre. En utstilling kan bidra til ny kunnskap, gi inspirasjon, skape nysgjerrighet eller undring, forarge, gi rom for ettertanke, engasjere, skape delaktighet, glede, irriterer, provosere – hvis den besøkende forlater utstillingen fullstendig likegyldig, har man feilet. Det museale prosjekt skal berøre. Dersom vi gjennom museenes tilbud kan gi personlig opplevelser som føles skjellsettende, som pirrer interesse og intellekt - har vi oppnådd mye. Om museet kan bidra til å utvide den besøkendes forståelseshorisont og evne til å se sammenhenger og overbyggende interesser – er det bidrag til et fungerende demokrati. Dr. Carol Scott har gjennomført en studie i Australia om hvilke verdier folk tillegger museer, og hvordan disse kan måles. Museene skåret høyt på «selv-kontrollert læring i et fritt valgt miljø» . Instrumental læring ble knyttet til å lære fakta og praktisk kunnskap, mens den form for læring som ble høyest verdsatt ble beskrevet med følgende ord: «berikende, oppdagelse, opplysende, glede, spennende». I undersøkelsen ble det skilt mellom personlig glede og opplevelse av museenes viktighet, og viktigheten av museene for samfunnet. Selv blant dem som definerte seg som ikke-museumsbrukere ble museene ansett for å spille en viktig samfunnsrolle. Museene bidrar til et felles kulturgrunnlag. Så hvordan måle museenes immaterielle verdi? En mulig måte å få omgjort museenes ikke-fysiske verdier slik at de passer inn i rigide økonomiske cost-benefit modeller, er å konstruere et hypotetisk marked. Hva er folk flest villige til å betale for tilgang til museer? Like mye som for å gå på kino? Mer – mindre? Hvorfor? Det er ikke ukomplisert å benytte denne metoden. Spørsmålsformuleringen påvirker svarene man får. Bare det å bli spurt om verdien på en vare hever viktigheten av objektet. Det generelle publikum er heller ikke vant til å delta i slike undersøkelser. På tross av dette kan metoden gi interessant informasjon. En større kilde til inspirasjon er for meg Bhutan og begrepet ”Gross National Happiness”, som ble lansert av Kong Jigme Singye Wangchuck på 1970-tallet. Dette er en holistisk tilnærming til bærekraftig utvikling som likestiller økonomiske og ikke-økonomiske aspekter ved velvære/lykke. Kongen og nasjonalforsamlingen i Bhutan gikk i 2005 inn for å utvikle indikatorer for ”Gross National Happiness”(GNH). Formålet var å flytte GNH fra den akademiske diskurs til et operativt, målbart nivå. Indikatorene brukes som verktøy og til å måle hvorvidt offentlige program og satsninger er i overenstemmelse med det overordnete målet. Et detaljert spørsmålskjema er utviklet rundt ni nøkkelområder: psykologisk velvære, helse, tidsbruk, utdanning, kulturelt mangfold og kulturell levedyktighet ( cultural diversity and recilience), godt offentlig styre (governance), økologisk mangfold og levedyktighet, levende lokalsamfunn (community vitality) og levestandard. Underliggende det hele er fokus på individets behov og muligheter. GNH indeksen er ment å reflektere befolkningens lykke og velvære mer nøyaktig og dypere enn hva rene økonomiske evalueringer kan gjøre. I Storbritannia har man siden 2005 utført en årlig undersøkelse av barn og voksne, kalt UK`s Taking Part Survey. Undersøkelsen ser særlig etter mulige sammenhenger mellom deltakelse i sport og positiv helseeffekt, likeledes en tilsvarende kobling mellom deltakelse i kunst -og kulturelle aktiviteter og økt individuelt velvære. Kultur og kunnskap er sosial kapital. Å erfare at egenervervet kunnskap aktiveres positivt gjennom interaksjon med andre mennesker, bidrar til økt selvrespekt og økt trivsel. Trivsel gir positiv helseeffekt. Hvordan man som individ nytte-gjør seg av de faktiske mulighetene samfunnet tilbyr, avhenger i stor grad av hvilke immatrielle erfaringer og kunnskap man har ervervet. Dette kan blant annet være erfaringsbasert kunnskap, ervervede sosiale – og medmenneskelige erfaringer, kulturforankrete erfaringer og evne til kreativitet. Undersøkelsen har også en økonomisk agenda. Bedre trivsel og helse knyttes opp mot reduserte utgifter til helsevesenet. Økt sosial kapital betyr mindre kriminalitet, mindre sivil ulydighet, trygghet og samling rundt normer knyttet til tillitt og gjensidighet. Dette har vist seg i lengden å være bedre samfunnsøkonomi enn mere politi i gatene, opprensking etter tagging og håndtering av antisosial adferd. Økt individuell velvære er god sosialpolitikk og god økonomisk politikk. Det er med andre ord tenkt og gjort mye i forhold til måling av immaterielle verdier knyttet til kulturelle – og andre tilbud. Her bør vi hente inspirasjon. Det gjenstår å vurdere, tilpasse og prøve ut tilsvarende under våre forhold. Delaktighet Skal vi forankre våre framtidige undersøkelser av museenes effekt/suksess i mye større grad i de immaterielle verdiene, krever dette nærhet til publikum. Det krever publikums medvirken. Det er ingen tvil om at museene i atskillig større grad kan engasjere, aktivere og invitere publikum til delaktighet og eierskap i museene. Som Dr. Lynn Dierking sa i sitt foredrag under MPR-konferansen: «museene må finne ut hvordan de kan bidra med avgjørende innsats i og sammen med sitt lokalsamfunn, heller enn at institusjonen skal bestemme hva den synes bør være lokalsamfunnets behov» (min oversettelse). Igjen er vi tilbake til museet som aktiv samfunnsaktør, men nå også som lyttende aktør – og ikke kun oppover i samfunnshierarkiet. Linker og referanser: Foredrag gitt under MPR-konferansen 2011: http://www.mpr.icom.museum/html-files/paper-list.htm (særlig foredragene til Dr. Carol Scott og Dr. David O`Brian) Scott, C.A 2009 Exploring the evidence base for museum value, Museum Management and Curatorship., Vol.24, No.3, Sept, 195-213 www.urban.org – The outcome indicators project Alle eventuelle feilrepresentasjoner og misforståelser er helt og holdet mine. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2011 |