  |
  |
|
||
|
|
|
Hvordan redde museene fra irrelevans? Inntrykk fra Intercoms konferanse ”Museums and Politics”, med utgangspunkt i innlegget ”The fault-lines in cultural democracy” INTERCOM i København 2011 I foredraget ”The fault-lines in cultural democracy” fokuserte direktør ved København Bymuseum Jette Sandahl særlig på viktigheten av at museene åpner opp for, og søker å inkludere og engasjere større deler av befolkningen. Hun tok til orde for at et reelt, ”kulturelt demokrati” må praktiseres. Ukjente mennesker og forståelser må slippes til i de (ofte) erverdige, gamle murbygningene. Dette er viktig både ut fra hensyn til menneskene og samfunnet som sådan, men også av hensyn til museene selv. I motsatt fall står museene i fare for å gjøre seg selv til sosialt og kulturelt irrelevante institusjoner. Museene har lenge forsøkt å oppdra og endre folk slik at folk skal passe til museene, poengterte Sandahl men de har åpenbart ikke lykkes. Nå er det på tide å innse dette, og endre institusjonen. Når spørsmålet ”Hva skal vi med museene?” besvares med et skuldertrekk av over en tredjedel av de som utgjør ”vi’et, er det et alvorlig faresignal. Hva består så oppskriften på vellykket endring av? Museene må gå utenfor det etablerte, inn i ukjent, uavklart landskap, fastslo Sandahl. Innledningsvis reflekterte hun rundt begrepet ”difficult subjects”. Hva gjør et tema vanskelig, for hvem? Hun kom til at vanskelige emner kan kjennetegnes (bl.a) som noe som går mot en majoritetsforståelse. For Danmarks vedkommende blir for eksempel vitnesbyrd om undertrykking pga kjønn eller rase vanskelig fordi det bestrider en utbredt påstand om at samfunnet er likhetsbasert. Historier om systemisk vold blir vanskelig fordi det bestrider ideen om et fredssøkende og demokratisk samfunn. På samme måte er diskusjoner om menneskenes utbytting av naturen vanskelig fordi de utfordrer oppfatningen av at Danmark må opprettholde seg selv som velferdssamfunn og søke økonomisk og industriell vekst. Disse eksemplene brukte Sandahl videre når hun gikk til å diskutere konkrete museumsprosjekter hun har vært involvert i: Flyktningleiren som for noen år siden ble satt opp rett utenfor hovedinngangen til Nasjonalmuseet tjente som et eksempel på det hun kalte ”the paradoxes of visibility of voicing the unspoken.” De som vanligvis er uten stemme i det offentlige rom, synes og høres ekstra godt når de først kommer dit. For det første idet de er noe nytt, noe som vanligvis ikke er der. Videre fordi de har historier på lager som, foruten at de ikke er forslitt, er ”sterke”, i betydningen vonde, såre, komplekse og uavklarte. ”The silenced areas are also arenas of oposition, resistance, anger, disfunction.” Bymuseets pågående utstilling ”At blive københavner”, er i følge egenpresentasjonen på nettsidene den første utstillingen som plasserer innvandring i sentrum for Københavns utvikling. Heller enn å vise ”det typiske” ved byen, prøver utstillingen å vise fram mangfoldet og noen av de mange sidene og menneskene som utgjør byen. Et annet av museets prosjekter inviterer i mer eksplisitt grad til å prege både byens nåtidige uttrykk og dens historie. På den store ”Væggen” som går tvers gjennom sentrum, kan man ”se og kommentere på tusindvis af billeder fra Københavns fortid og nutid. Du kan selv være med til at udvikle VÆGGEN: Log ind, upload og tag de billeder eller film af byen, der betyder noget for dig.” Sandahl nevnte en rekke andre eksempler på utstillinger, ulike i tematikk og uttrykk, men med det til felles at det å komme i inngrep med andre og nye erfaringer, forståelser, tenkemåter og erkjennelser, kunne identifiseres som en viktig målsetning. Hun deltar i, og bidrar etter min mening til en helt sentral og nødvendig museums-praksis-diskusjon, som er like relevant for oss i Norge – det gjelder både internt på de enkelte museene så vel som i offentligheten. Denne diskusjonen leder til at vi også må forholde oss til problemstillinger knyttet til for eksempel representativitet, troverdighet og profesjonalitet. Så lenge plassbegrensninger og andre praktiske forhold umuliggjør å plassere alle marginaliserte stemmer og vanskelige historier på museum, må noen velges, på bekostning av andre. Hvordan skal disse valgene foretas, basert på hvilke kriterier og kompetanser? Dette er del av en stor museologisk samtale. Samtidig kommer disse problemstillingene til uttrykk som en rekke konkrete problemstillinger knyttet til hvert enkelt museumsprosjekt, og som det knapt finnes enkle, uproblematiske løsninger på. Hvilket ikke er et argument mot, men for at diskusjonen må føres, og intensiveres. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2011 |