  |
  |
|
||
|
|
|
Steder og grenser: teori møter praksis på ICOM-konferanse ICME i Banz 2011 Fornorskning i Nord-Troms Jeg presenterte et undervisningsopplegg som heter ”Hvem skyter?”. Gjennom museets samling, bilder fra Tromsø museums ”Sapmi” utstilling, en kortfilm og en ”skilt-skytter-rap” fortelles en kjappversjon av norsk-samisk historie og fornorskingspolitikk. Frem til 1950 ser bildet ut til å være etnisk ukomplisert. Så brenner Nord-Troms og Finnmark. Ved hjelp av en forklarende installasjon fra Tromsø museum, blir vi kjent med Kvænangen i Nord-Troms, som i 1930 teller 44% samer, 39% norske og 17% kvænske innbyggere. I 1950 har landskapet endret seg. Bygda har vokst fra 1973 til 2509 personer. Av disse oppgir 5 personer at de er samer, mens to personer hevder å være kvener. Resten er nå blitt norske. Hva har skjedd? Grenser på vandring Det er to grunner til at jeg mener dette er en viktig historie. Så viktig at den bør fortelles, ikke bare til skoleungdom i Oslo, men viktig nok til å reise på konferanse for å fortelle om et undervisningsopplegg. For det første; grenser flytter på seg. Det betyr at alle disse kategoriene, merkelappene som noen gang kan føles så trange, de er bare ideer. De er virkelige fordi vi tror på dem. I morgen kan de ha endret seg. Men de blir ikke nødvendigvis borte av den grunn. Som bringer meg til ”for det andre”; det at grenser flytter på seg, og endrer seg til det ugjenkjennelige, det betyr ikke at grensene blir borte. Undervisningsopplegget avslutter med bilder fra 1990-tallet. Språkloven kommer inn og erklærer samiske kjerneområder. Disse skal ha samisk språk, og tospråklige veiskilt. De tospråklige veiskiltene blir sterke symboler på det som nå oppleves som et statlig press for å bli samisk. Etter generasjoner med fornorskningspress har folk langs kysten forlatt sin etniske bakgrunn, for å bli en del av det norske felleskap. Ingen ukomplisert prosess. Så skal man plutselig være same? Veiskiltene ble angrepet, med hagle og rifle, og diverse maling. Grensene mellom ”det norske” og ”det samiske” har altså flyttet på seg, men de er fortsatt høyst relevante. I februar i år så vi samiske veiskilt i Bodø tagget ned med spraymaling. De ble ikke beskutt, da etnisk aggresjon i 2011 har funnet sitt forum i webavisenes kommentarfelter. Konkrete grenser – konkret innsikt. Midtveis i konferansen var det ekskursjonsdag, Vi reiste vi rundt i et område preget av grensene mellom det nåværende Tyskland og Tsjekkia, mellom forskjellige tyske regioner og til slutt, mellom det forhenværende Øst- og Vest-Tyskland. Landsbyen Mödlareuth var med sine 50 innbyggere delt på midten, langs en elv som i dag markerer grensen mellom de tyske regionene Thüringen og Bayern. Under den kalde krigen ble grensen bygget ut flere meter i hver retning, med piggtråd, minelagte gjerder og betongmur. Beboerne kunne se sine naboer på den andre siden, men de fikk ikke lov til å vinke til hverandre. I dag er 100 meter mur bevart som det ”Tysk-tyske museum”, og vi ble møtt av en fantastisk underholdende guide oppvokst i bygda. I 2008 var jeg på ICME-konferansen i Jerusalem. Jeg har lest mye om byen, og trodde jeg kjente geografien. Da jeg kom dit, registrerte jeg at det rundt omkring i gamlebyen sto plassert soldater. De virket svært avslappet, der de sto og sendte SMS og røyket sigaretter, og det var relativt fredelig i området akkurat da. Det var ikke før jeg snakket med en amerikansk jøde som kjenner byen godt, at jeg forsto hvorfor soldatene sto der de sto. Min amerikanske venninne var opptatt av å holde seg i de jødiske og kristne områdene, noe som aldri hadde falt meg inn. Derfor hadde jeg heller ikke vært særlig bevisst på grensene mellom disse bydelene. Jeg så soldatene, og tenkte at det var jo festlig, hvor hverdagslig en så blodig krigssituasjon kan fremstå. Jeg brukte litt tid på å forstå at de var ”grensemarkører”. Men når jeg først forsto dette, var det mye annet som ble tydeligere. Fra innsikt til museumspraksis Grenser kan være alt fra en flere meter bred piggtrådsone til henslengte 19 år gamle soldater. Grenser kan være fysiske og de kan være abstrakte, de kan flytte på seg, endre seg, men de kan også bestå i tusenvis av år. Et besøk til slike konkrete grenser kan etter min erfaring formidle innsikter som ingen skrevne ord kan gi. Synet av den gamle muren i den lille landsbyen, dette konkrete jernteppet, sier så uendelig mye om den kalde krigen. Og den langt eldre muren i Jerusalem, omgitt av sine etniske grenser, konkretiserer en konflikt som vi alle mener noe om, men forstår så lite av. Som kulturhistorisk formidler har jeg vært svært opptatt av ”oss og dem” mekanismer. Etter årets utflukt opplever jeg en helt ny innsikt i denne typen problemstillinger. Og det er akkurat denne typen innsikt som har vært så inspirerende for meg, etter flere år med ICOM-konferanser. Kombinasjonen av teoretiske presentasjoner og diskusjoner, og museumsbesøk i området rundt konferansen, åpner etter min mening for ny innsikt og forståelse på mange plan. Og akkurat denne typen innsikt kan vi ta med oss hjem. For meg har disse konferansene vært av enorm betydning for det arbeidet jeg gjør her hjemme! |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2011 |