  |
  |
|
||
|
|
|
Hvordan måler vi oss selv? MPR i Brno 2011 Flere av foredragsholderne påpekte imidlertid at måling av resultater er viktig, og blir stadig viktigere. Mange land i Europa er preget av nedgangstider og en uoversiktlig fremtid. Faren er stor for at offentlige budsjettkutt vil gå ut over kulturbudsjettene. For å opprettholde sine tilskudd vil museene få et økende behov for å dokumentere sin berettigelse i samfunnet. Dr. David O' Brian viste til kutt i britiske kulturbudsjetter, og Jan Sas fra Reinwart Akademie nevnte at museer i Nederland snart må kunne vise til minimum 17,5% egeninntekt for å opprettholde rett til offentlig støtte. Dr. Dave O'Brian fra London City University presenterte modeller for beregning av samfunnsøkonomisk nytte av blant annet kulturtilbud i sitt foredrag «Measuring value and values». Han viste til hvordan politikere måler de fleste aktiviteter i samfunnet ut fra økonomiske parametre. Denne holdningen går tilbake til 1980-tallet, og er basert på at kulturtiltak skal kunne vise til økonomisk og sosial innflytelse i samfunnet. Man kan måle kulturtiltak ut fra samfunnsøkonomisk innflytelse ved å beregne eksempelvis hvor mange jobber sektoren skaper og hvor mye penger folk bruker på kultur. Sosial innflytelse kan kartlegges ved å analysere hvilken betydning kulturtiltak har for kulturell identitet, forståelse, og i hvilken grad det skaper stabilitet i et miljø. O'Brien påpekte imidlertid at alt dette er sekundære effekter. De måler ikke kvaliteten ved kulturinstitusjonene i seg selv. Myndighetene legger ofte kost-nytte-analyser til grunn i sine beregninger. I disse beregnes det hvor mye et kulturtiltak koster, som igjen veies opp mot nytteverdien. Med denne modellen måles verdi som ”Net Present Value”: Kostnadsverdien til en politikk veid opp mot fordelsverdien den gir. Fra midten av 2000-tallet har beregninger ut fra sosiale verdiparametre fått større gjennomslag. En utfordring er imidlertid å finne gode målemetoder for verdi. I tillegg er det elementer i kulturtiltakenes vesen som er vanskelig å måle – også ut fra et verdiperspektiv. En målemetode som er i en tidlig og lite utprøvd fase, er å måle kulturtiltak ut fra sosialt velvære. Det er gjort målinger for hvor mye ulike former for sosialt velvære verdsettes. Disse viser at folk verdsetter høyest å være friske og slippe helseproblemer. Jobb og inntekt verdsettes også svært høyt. Kulturtilbud verdsettes en del lavere, men har også stor betydning. Metoden kan benyttes for å måle kulturtilbuds verdi ved å kartlegge hvor mye folk er villige til å betale for et kulturtilbud, alternativt hvor mye kompensasjon de ville kreve hvis kulturtilbud forsvant. De som anbefaler modellen viser til at den får frem viktige indikasjoner som lar seg kvantifisere. Dette gjør det mulig å prioritere og fatte beslutninger, samtidig som kulturinstitusjonene stimuleres til å yte for å nå definerte målsetninger. Kritikerne peker på at indikatorene kan være unøyaktige, og at aktørene heller fokuserer på resultatindikatorene enn på å oppnå kvalitetene som skal måles. Viktige kvaliteter kan også få redusert betydning fordi de er vanskelige å måle. O'Brians gjennomgang av målemetoder viser at det er vanskelig å finne dekkende metoder for måling av de kvalitative verdier som ligger i et kulturtilbud. Myndighetene baserer mye av målingene på kvantifiserbare verdier, oftest med et kost-nytteperspektiv. Men dette gir ikke et fullgodt bilde av verdiene. I denne sammenheng kan det være interessant å se hvilke kriterier som blir lagt til grunn ved måling av norske museers ytelse. Den viktigste målingen i så henseende er den som Norsk kulturråd (tidligere ABMU) gjør hver år ved at museene sender inn standardiserte rapporteringsskjemaer. I skjemaet fra Kulturrådet er det spesielt to kapitler som omhandler publikumstilbudet; kapittel tre om besøk og kapittel fire om formidling. Rapporteringen av besøk er en ren oppramsing av kvantitative data. Det skal opplyses om hvor mange timer i året museene er åpne, hva det koster å komme inn, og hvor mange besøkende museene har, fordelt på voksne og barn. I tillegg spørres det om museene har registrert de besøkendes nasjonalitet. Også i kapittel fire om formidling er det tall som gjelder. Her skal det rapporteres hvor mange bygninger som er åpne for publikum, og hvor mange utstillinger, konserter, skuespill og åpne møter museene har hatt. Videre skal det rapporteres om museet har en hjemmeside, om museet har internettbaserte pedagogiske opplegg, for ikke å snakke om hvor mange barn som har deltatt i museenes pedagogiske opplegg. Antall barn på Den kulturelle skolesekken registreres separat. Mens jeg vandret rundt i Brnos gater og var inspirert av O'Brians foredrag, gjorde jeg meg visse tanker om denne tallbaserte rapporteringen til Kulturrådet. Fin by forresten. Nydelig arkitektur. Landet nøt godt av sin nyvunne frihet og etablering av republikken Tsjekkoslovakia etter første verdenskrig. Fremstående arkitekter viste sin tro på fremtiden gjennom mange fine eksempler på 1920-tallets funkisarkitekter. Mest kjent i Brno er Mies van der Rohes Villa Tugendhat, som imidlertid var stengt for oppussing. Men så tilbake til måling av suksess. Etter å ha hørt Dave O'Brians foredrag som fokuserte på måling av verdi og kulturtilbudenes sosiale betydning, lurer jeg litt på hvordan suksess måles ut fra den årlige rapporteringen til Kulturrådet. Jeg håper Kulturrådet har målemetoder som går ut over den rent kvantitative rapporteringen. I kvantitative målinger blir ofte ”størst” og ”mest” et ideal. I så fall blir de museene som har flest besøkende, spesielt barn og unge, flest utstillinger, flest åpne bygninger og flest konserter vinnerne. Jeg er helt enig i at museene skal strebe mot høyest mulige besøkstall, og utvikle tilbud for å oppnå det. Men det må gjøres gjennom tiltak av høy kvalitet. På årets ICOM MPR konferanse fikk vi en idé om hvordan denne kvaliteten kan måles. Og det er meget verdifullt. Foreløpig ser vi ikke de samme tendenser til reduksjon av kulturbudsjettene i Norge som preger flere andre land. Men en internasjonal krise kan spre seg hit, med de samme konsekvenser for norske museer som vi ser i andre land. Da må museene kunne dokumentere sin suksess, og målemetoder ut over det rent kvantitative bør tillegges vekt. Som Dave O'Brian har vist, er det ikke enkelt å måle verdier og kvalitet. Det er lett å henfalle til rent kvantitative data. Men det er ikke alltid de gir et helhetlig bilde av situasjonen. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2011 |