  |
  |
|
||
|
|
|
Faglige vurderinger og utfordringer knyttet til etableringen av det nye ”Memorial Museum” ved Ground Zero, New York City INTERCOM i København 2011 Når det nå jobbes på spreng med å få et minnemuseum (”Memorial Museum”) på plass, tar man utgangspunktet i følelser til menneskene som ble direkte berørt av katastrofen. Målet er å lage et sted av ”stabilitet og kontinuitet” der man kan få informasjon, være trist og gråte. Men målet er også å dekke mer enn det individuelle behovet av enkeltindivider, familier og innbyggere i NYC. Her vil Hennes´s og hans team gå inn på spørsmålet om hva terrorhandlingen betydde for USA og dets forhold til resten av verden. USA er fortsatt i krig med flere land og må tilsvarende forholde seg regelmessig til tap av liv av amerikanske og andre lands soldater. Denne vinklingen opplever Hennes som kontroversiell: De fleste amerikanere synes å mene at enkeltindivider burde være hovedfokus, ikke USA som en nasjon i krig. Viktige spørsmål i arbeidet fremover er å vurdere hvordan et museum kan bidra til å sette konkrete hendelser i en større sammenheng av historie og historier, slik at besøkende forstår helheten og samtidig kjenner seg igjen i den. Strategien så langt legger opp til en todeling av museumsarealet for å imøtekomme begge målsetninger. For det første ønsker man å sette et punktum for prosessen med 09/11, minne de døde og tillate og imøtekomme tristhet og sorg slik at de berørte kan komme videre i livene sine. For det andre ønsker man å vise til lignende terrorhandlinger på andre steder i verden og generelle forandringer på verdensbasis etter 9/11 samt USA sin rolle i disse. Derved håper man å skape likhet på tvers av landsgrenser og konkrete hendelser for å vekke medfølelse blant mennesker uavhengig av nasjonalitet eller religion. Selv om Hennes´ opplever den andre delen som mer kontroversiel, anser han den første som mer krevende. Museet har gjort seg mange tanker hvordan utstillingen kan være personlig uten å være traumatiserende. Skal man for eks. inkludere beretninger om hvordan New Yorks innbyggere som ikke har mistet noen i terrrorangrepet, har opplevd dagen? Hvordan kan man gjengi alle de plakatene der man lette etter folk som døde? Hvordan bør man bruke fotografier og portretter av de nærmere 3 000 mennesker som døde? Hvordan skal man håndtere et så stort antall enkelthistorier som krever en sensibel og individuell kontakt med den berørte familien som har bidratt med materialet? Det er lett å idealisere dagene etter terrorangrepet, sammenhørigheten og den felles sorgen som førte mennesker sammen, blant annet ved å vise bilder av alle lysene som ble tent og alle gaver og minner som ble lagt ned ved Ground Zero. Men de museumsansatte minner også om at det ikke bare var en følelse av felleskap som preget dagene, men at det fantes tydelige forskjeller og uenigheter. Dette er noe som mange i befolkningen synes å ha glemt i etterkant, bevisst eller ubevisst. Tilsvarende prøver de utstillingsansvarlige å være forsiktig med bruk av narrativer som ofte er for subjektive og derfor uegnet for å vise til en overordnet retning. Hennes´ mener selv at museer er solide faginstitusjoner som er i stand til å håndtere vanskelige tema, samtidig som han mener at de ikke den ideelle plassen. Han er overbevist om at det er mer viktig å bruke museene for å skape stabilitet, balanse og grunnleggende felles narrativer. Museer skal hjelpe mennesker og samfunnet til å se helheten, å plassere egne opplevelser i den – og derved å komme seg videre. Det ”Memorial Museum” bygges slik at hovedetasjen befinner seg 22 meter under overflaten. Museet har en omfattende samling av gjenstander etter terrorangrepet. Ved siden av bilder og fotografier, minnebrev eller gjenstander fra byråene i tårnene, finnes det også store gjenstander som biler som ble ødelagt da tårnene raste sammen, vegger eller andre bygningsdeler fra begge tårn. Det regnes med fire millioner besøkende hvert år. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2011 |