  |
  |
|
||
|
|
|
Om gelatinisering og gyllenlær Rapport fra 10th interim meeting av ICOM-CC leather and related materials working group, 29.-31.august 2012 |
 Deltakere til 10th interim meeting av ICOM-CC leather and related materials working group, 29.-31.august 2012 |
| Det trengs ulike testmetoder for å gi en nøyaktig tilstandsvurdering av gjenstanden og for å bestemme videre konserveringstiltak. Det gjelder spesielt for gjenstander
av skinn og relaterte materialer. Med hensyn til historiske gjenstander betyr det: metoder som gir trygge resultater med minimal prøvetaking. Konservatorskolen i København og René Larsen har tidligere vært med å utvikle konserveringsrelaterte testmetoder på mikroskopisk nivå. Dette inkluderer blant annet måling av krympingstemperatur og bestemmelse av kvaliteten til kollagenfibrene. Her menes deres fysiske stabilitet og hvor godt de holdes sammen. Krympingstemperaturen gjenspeiler temperatur- og fuktighetstoleransen – den hydrotermale stabiliteten. I Offenbach ble det presentert nye forskningsresultater på omdanning av kollagen til gelatin. Dette kan oppstå i både pergament og lær på grunn av naturlig nedbryting, etter oppbevaring ved høy relativ luftfuktighet og noen ganger, dessverre, etter konserveringstiltak basert på vann og etanol. René Larsen beskrev typiske nedbrytingsreaksjoner av pergament og lær der kollagenet omdannes til gelatinaktige substanser som seinere løser seg i vann ved romtemperatur. Antakelig er det, bortsett fra pergament, hovedsakelig lær som ble garvet med kondensert vegetabilsk garvestoff som kan nedbrytes på den måten. De typiske nedbrytningsreaksjoner er synlige under mikroskopet. Alt i alt er det åtte reaksjonstrinn som er avhengige av hverandre, men det er mulig at en kollagenfiber viser flere reaksjoner samtidig. Det sier da mye om hvor kompleks nedbrytningsprosessen faktisk er. Opprinnelig tykke runde fibre blir flate og vris som et bånd (minner om bomullsfibre under mikroskopet). I den videre nedbrytningsprosessen danner de bobler som ser ut som perler på en snor. Båndet begynner etter hvert å falle fra hverandre. Fragmentene ser ut som «sommerfugler» eller små firkanter med avrunde sider. Til slutt går alt i oppløsning. Typisk for pergament er at gelatiniseringen starter i hårfolikler eller på kantene og fortsetter derfra, over tid, til midten. I andre tilfeller der skader ble tidligere behandlet med vannbasert lim, sprer gelatiniseringen seg fra de konserverte områder. Derfor minnet Kathleen Mühlen Akselson i andre presentasjonen fra Konservatorskolen om, hvor viktig det er å undersøke den hydrotermale stabiliteten og utforming av fibrene før en bestemmer videre konserveringstiltak for kollagenbaserte materialer. Hun fortalte videre at det ennå ikke finnes nok forskningsresultater som tydeliggjør hvorvidt det er forskjell i nedbryting etter hydrolyse eller etter oksidasjon. De fleste presentasjonene i Offenbach dreide seg om gyllenlær, relaterte konserveringsprosjekter og den historiske verdien. Som Theo Sturge og Martine Posthuma de Boer fortalte, finnes det per i dag mange eksempler på gyllenlærstapeter fra Nederland og England som viser misfarginger etter tidligere konserveringstiltak. Disse konserveringsbehandlingene hadde ikke tatt hensyn til at det ikke dreier seg om rene skinngjenstander, men om en kombinasjon med sølv, ferniss og malingslag. Olje og fett, som den gang ble påført, har trukket inn og ført til mørke misfarginger, avskalling eller nedbryting av sølvfolien og til dels klistrende overflater. Det er ikke mulig å fjerne oljen fullstendig fra gjenstanden uten å risikere varige skader på materialet, men den kan, i noen tilfeller, reduseres. Da er det viktig å ikke bruke polare løsemidler, som vil løse fernissen. Men mørke misfarginger kan også komme som resultat av høy relativ luftfuktighet i oppbevaringsarealet og/ eller danning av sølvsulfid på sølvfolien. Céline Bonnot-Diconne hadde undersøkt inventarlistene til tre av de mest berømte og rike palasser i Roma, Palazzo Ricci-Sacchetti, Villa Medici og Palazzo Farnese, datert mellom 1557 og 1644. Alle tre hadde representative funksjoner og derfor ble flere rom dekorert med gyllenlærstapeter. Å dekke til veggene med et såpass verdifullt materiale skulle fremheve husvertens makt og rikdom. Ved flytting til nye residenser eller skifte av eierforholdet forteller inventarlistene at det ble tatt hensyn til å sikre kunstskatten og derfor å overføre tapetene fortest mulig. Eksemplene fra Roma gjør det lite sannsynlig at tapetene som ikke var på moten ble kastet bort og støtter teorien av gjenbruk av gyllenlærstapeter som møbeltrekk på stoler og kister. |
||||
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2012 |