  |
  |
|
||
|
|
|
Museums and Written Communication CECA-konferanse i Jerevan, Armenia, oktober 2012 I år hadde CECA invitert deltakere til å sende inn sine beste formidlingsprosjekter, exceptionally succesful projects, til en konkurranse. En gruppe erfarne CECA-medlemmer, med Marie-Clarte O’Neill, Colette Dufresne-Tasse og Emma Nardi i spissen, dannet en fagkomite som utarbeidet en slags mønsterplan, ” Best Practice” or exemplary projects. Education and Cultural Action Programmes. Describe, analyze and evaluate a project. Denne planen tar for seg hvordan man bør arbeide for å få frem gode prosjekter, fra ide til ferdig prosjekt og evalueringen av dem. Planen var en del av en bok som ble lansert på konferansen Best Practice: A tool to improve museum education internationally. I det følgende vil jeg gå mer inn på hvordan en slik idealisert plan for formidlingsaktiviteter er lagt opp, og hvordan de både la profesjonelle og vitenskapelige retningslinjer til grunn. Dette omfattende dokumentet beskrives som et rettledning som vil være i stadig endring og forbedring etterhvert som man får erfaring med hvordan det fungerer. Dokumentet er rikt på eksempler som gjør det lettere å forstå. Det består av fire deler hvorav den første er den mest omfattende: Planlegging, gjennomføring, evaluering og konklusjon. Planlegging: Hva satte i gang programmet? Sosial relevans? Samarbeide og partnere? Hvem nyter godt av programmet? Målsetting? Ressurser? Innhold? Formidlingsredskaper? Forventet deltakelsesnivå, Forholdet formidlingsredskaper-innhold-koordinering av deltakelse, Administrasjon, Kommunikasjon, Vurdering av programmet, Design, Gjennomføring av programmet og Resultat. Gjennomføring: Forberedelser, Gjennomføring, Endringer. Evaluering: Resultater, Rapportering, Endringsbehov. Konklusjon: Ble programmet en suksess? Sjansene er større med god og grundig planlegging! 27 deltakere sendte inn prosjekter de hadde gjennomført, og det var god geografisk spredning på prosjektene. På konferansen ble det kåret fire vinnere som ble premiert. Prosjektene henvendte seg til flere publikumsgrupper; barn, skoler, familier, demente, kriminelle, funksjonshemmede m.fl. Flere av prosjektene ble presentert på konferansen. Martina De Luca fra National Gallery of Modern Art (GNAM) i Roma deltok med et program for pasienter med Alzheimer; The Memory of Beauty. I verdensmålestokk antar man at 35.6 mill. mennesker lider av denne sykdommen i dag og at tallet forventes å være mer enn 65 mill. i 2030. Det er med andre ord nok av publikum i denne gruppen, og i de fleste museer er det ennå ikke noe program for dem. Målet med Lucas program er å tilby Alzheimer-pasientene og deres pårørende/pleiere fredelige og lite stressende omgivelser der de kan tilbringe tid sammen og delta i aktiviteter som er hyggelige og positive samtidig. Museumsbesøket og kontakten med kunst og skjønnhet gir pasientene muligheten til å uttrykke seg, oppdage egne minner og være en del av en gruppe. Hver gruppe består av 6-8 pasienter med følge, og de kommer til museet tre til fire ganger. På museet får de en omvisning med museumsomvisere som har fått spesialopplæring i hvordan de skal ta seg av demente. De har et program hvor de studerer og kan få diskutere spesielle kunstverk og prøve å etablere en personlig kontakt og finne minner knyttet til kunst. Det krevde mye arbeide å planlegge programmet både internt og eksternt. Det involverte spesialister utenfra innen mange felt, bl.a geriatri og nevrologi, og samarbeid med institusjoner med Alzheimer-pasienter. Prosjektet var inspirert av et program på MoMa som var de aller første som laget et program for denne målgruppen. Både MoMa og GNAM gjorde grundige evalueringer. Resultatet av den medisinske evalueringen var overraskende. Selv om de ikke fant noen signifikant virkning på å gjenfinne minner, viste det seg at museumsbesøkene hadde gitt økt livskvalitet til deltakerne og deres pleiere, og hadde hatt en signifikant minsking av deres stressnivå. Museet har hatt svært mange grupper med Alzheimer-pasienter på besøk og fortsetter å samle inn data og evaluere. Et annet og meget omfattende program ble presentert fra Tyskland, Schule@Museum, fremlagt av Antje Kunz og Hannelore Kunz-Ott. 180 museer deltok i programmet og det involverte 135 skoler (3000 elever) i løpet av en periode på åtte år. Målet for programmet er velkjent også i norske museer: Å skape gode bånd mellom museer og skoler, og å støtte lærere og museumsformidlere med et godt redskap i deres daglige arbeid. Prosjektet ble realisert i fire trinn: Første trinn var et pilotprosjekt med en interkulturelt emne på etnografiske og historiske museer, i andre omgang kom Experiment please! der deltakerne fikk i oppgave å samle kunst og museumsgjenstander ved hjelp av dataprogrammer. Det tredje trinnet tok i bruk sosiale medieer og ga elevene i oppgave å velge en museumsgjenstand og tolke denne på sin egen måte, f.eks. i en sang, en collage eller et dikt. I den fjerde delen ble det laget partnerskap mellom museum og skole der man utviklet kunnskap og ferdigheter slik at man kunne arbeide med museumsgjenstander. Fra pilotprosjektene var det et som særlig utmerket seg. En klasse med tyrkiske innvandrerbarn arbeidet i et år med islam. På museet og hjemme fant de frem til de gjenstandene som best viste deres tro, og de laget en utstilling på skolen. I neste omgang ble alle foreldre invitert med til museet der elevene selv var islamekspertene. For mange av foreldrene var dette det første møtet med et tysk museum. En gruppe deltakere i trinn to utmerket seg med å vise en samling gjenstander fra sitt museum på nettet. De laget en quiz der deltakerne kunne velge mellom flere svaralternativer, med videosnutter og velformulerte og humoristiske svaralternativer. I tredje trinn ble collager, bilder, filmsnutter, utklipp, sanger og dikt om hjemstedet (Die Heimat) samlet på et nettsted og utgjorde derved et virtuelt og personlig lokalt museum med 920 bidrag! I det fjerde trinnet arbeidet en gruppe deltakere fra en spesialskole sammen med et museum i ett år og samlet en boks med museumsgjenstander; Kleine Welt im Koffer. De brukte det lokale biblioteket for å finne ut mer om gjenstandene og intervjuet beboerne på et aldershjem om gjenstandene og hvordan de ble brukt. Deretter skapte de sin egen utstilling og sørget for god design og presentasjon. Resultatene av disse prosjektene ble samlet i et eget hefte som er som en idébank som flere skoler og museer kan benytte seg av. I tillegg er resultatene evaluert av en uavhengig pedagogisk institusjon ved Universitetet i Erlangen-Nurnberg og publisert i en omfattende rapport. Evalueringen fant noen suksesskriterier: Det er viktig at museum og skole planlegger i fellesskap og har felles mål, at de har en felles oppfatning av fremdrift og tidsperspektiv, og av økonomiske forhold knyttet til prosjektet. Videre er det behov for jevnlige møter mellom alle involverte, lærere og museumsspesialister m. fl. For å motivere elevene blir resultatet best hvis elevene kommer inn i prosjektet tidligst mulig og får mulighet til å delta og påvirke emnevalg og arbeidsmåter. I tillegg til disse to prosjektene er flere prosjekter presentert i Best Practice som forelå til konferansen. Prosjektene vil også bli presentert på CECAs hjemmesider. Her ligger det mange gode ideer til inspirasjon og evt etterfølgelse. For utvikling av egne prosjekter vil det også være mange ideer å hente ved å bruke den nevnte planen for utvikling av prosjekter og å dele sine erfaringer med planen med andre, og ikke minst gi tilbakemelding til forfatterne om sine erfaringer. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2012 |