  |
  |
|
||
|
|
|
Creative Communications MPR konferanse i Palermo, 9-12 september Joy Chih-ning Hsin presenterte en undersøkelse av et utvalg Taiwanske museers tilstedeværelse på sosiale medier. Hun viste til at alle undersøkte museer var på Facebook, mange hadde filmer på Youtube, mens færre var på Twitter. De fleste brukerne var i aldersgruppen 25-34 år. Interessant å se var at MOCA (Museum of Contemporary Modern Art) , som hadde flest «likes», hele 180.000, hadde bare 1.300 som snakket om det. National Palace Museum med 19.000 «likes» hadde hele 4.400 som snakket om det. Sosiale medier kan brukes til å skape dialog mellom museene og publikum, men disse tallene viser at det kan kreves mer en mange likes å få suksess på dette området. Joy Chih-ning Hsin snakket om forholdet mellom museumsbesøkende og virtuelle besøkende, og påpekte hvor viktig det er at museene har en bevisst strategi for sin tilstedeværelse på sosiale medier. Mens jeg hørte foredragene på konferansen, begynte jeg å tenke på Internett som en enorm kontorbygning, Flere tusen etasjer høy, og hundretusener av kontorer i hver etasje. Hvert kontor er en webside, og den som skal besøke websiden må inn i bygningen, opp i riktig etasje og finne frem til riktig kontor. Ved inngangen står portvakten. Han heter Google. Som portvakter flest vet han når alle kommer og går, hva man driver med på alle kontorene, og han kan forklare hvordan man finner frem. I alle ordentlige kontorbygninger finnes kaffemaskiner der folk samler seg for å slå av en prat, utveksle litt sladder, fortelle hvem som har de kuleste kontorene, og hvem som er litt treige. Noen henger opp bilder på oppslagstavlene som gjerne finnes ved kaffemaskinene. Den største og beste kaffemaskinen er merket med en blå F. Millioner av mennesker samler seg rundt denne hver dag. Den som har en oransje t er litt vanskeligere å bruke, så det er ikke alle som skjønner vitsen med den. I en etasje står en stor TV-skjerm der de som jobber på kontorene viser filmer de har laget. Det kommer stadig nye kaffemaskiner i bygningen. Noen lager kaffe som folk liker, og samler mange, Andre funker ikke helt, og blir snart satt ut i baktrappen. De smarteste folkene som jobber på de største kontorene sørger for at folkene rundt kaffemaskinene snakker om dem. I tillegg holder de portvakten godt informert om hva de driver med. Jeg ser for meg at Hannah Paramore jobber som guide i denne bygningen. Hun tar deg med rundt, introduserer deg til de rette folkene rundt de beste kaffemaskinene og forteller hvordan du kan holde deg inne med portvakten. Under årets ICOM MPR konferanse holdt hun keynote foredrag og workshop om internett og sosiale medier. Hun er leder i sitt eget selskap Paramore, som driver webutvikling i Nashville, Tennessee. Hannah Paramore viser til at teknologien har endret våre liv. Vi vet mer om hverandre – fordi vi leser oppdateringer på sosiale medier, men samtidig har vi blitt mer distansert. Vi har relativt mindre fysisk kontakt. Mengden informasjon vi mottar øker med 30 % hvert år, og vi setter hjernen på autopilot for å verne oss mot denne bombingen med informasjon. Den nye bruken av nettet er dialogbasert. Nettbruk har gått fra «information» til «interaction» og fra «reading» til «reviewing». Brukerne har overtatt kontrollen over nettet, og krever umiddelbare svar med komplett, korrekt og nøyaktig informasjon. De krever å bli hørt og at tiden deres blir respektert. Mange webansvarlige ved museene opplever nok at Hannah Paramore tegner et skremmebilde. Hvordan skal en overarbeidet stakkar, som har weben som en av altfor mange arbeidsoppgaver, klare å skyfle ut mengder av gode svar med den umiddelbarhet og døgnkontinuerlige oppfølging som mange nettbrukere forlanger? Hun ga ikke noe forløsende svar på dette. I stedet tegnet hun en fin pyramide med fem trinn for tilstedeværelse på sosiale medier. I første trinn må man velge hvilke medier man vil bruke. Det finnes de som sier Facebook er på nedadgående og at det finnes en stor underskog av nye medier man må forholde seg til. Hannah Paramore leverer isteden en deilig amerikansk forenkling av verden: – Facebook er størst, derfor det det din viktigste kanal. Så bør du være på Twitter og Youtube, samt vurdere Pinterest (som er stort i USA). Har du godt innhold på disse, kan du gå videre. Innholdet er essensielt. Brukerne skal oppleve det som viktig og relevant, og det skal være oppdatert. Helst ved å legge ut nytt innhold hver dag. Hannah Paramores nøkkel til suksess er å skape innhold en gang, og publisere dette overalt. Produksjon av innhold er arbeidsintensivt, og man får best ressursutnyttelse ved å bruke innholdet flere steder. Andre trinn i pyramiden er at engasjement oppstår og brukere begynner å følge siden. En forutsetning er at man oppfordrer til aktivitet på sosiale meder. Spør brukerne, initier aktiviteter, skap forventninger – og innfri dem. Dette er en krevende fase, men før eller siden vil brukerne selv begynne å diskutere med hverandre. Et viktig hjelpemiddel er en lojal og engasjert fangruppe som kan holde diskusjonene gående. Tredje trinn i pyramiden er å kjøre kampanjer på sosiale medier. Først når innholdet er på plass, og engasjementet gløder, er det på tide å gi spesielle tilbud til brukerne, eller å kjøre engasjerende små spørreundersøkelser. Samtidig kan man legge ut unikt innhold på utvalgte medier – informasjon som ikke finnes på andre plattformer. I fjerde trinn kan man begynne å eksperimentere med nye typer innhold. Mediet er da godt etablert, man har en lojal brukergruppe som vet hva man står for og hva som er forventet innhold. Først da kan man overraske med nye ideer og løsninger innenfor de etablerte rammene. Først i femte trinn i pyramiden kan man forvente å få igjen det man har investert i de sosiale mediene. Ethvert museum må ha et budsjett for webutvikling. Gjennom hele oppbyggingsfasen på sosiale medier vil utviklingen være ressurskrevende. Gjennom alle trinn i pyramiden må det foretas målinger og evaluering av tiltak og trafikk. Kun på denne måten kan man holde seg informert om brukerne, og dermed gi dem det innholdet og den oppfølging de forventer. Hvis vi ser på norske museers tilstedeværelse på sosiale medier, ser vi at mange er fortsatt på første trinn i Hannah Paramores pyramide. De sosiale mediene fungerer mest som en oppslagstavle, med informasjon om kommende aktiviteter for publikum, små glimt inn bak fasaden, eller suksess-historier om museets aktiviteter. Selv om formen ofte oppfordrer til dialog og tilbakemelding, begrenser denne seg i de fleste tilfeller til trykking på like-knappen. Det kan være ressurskrevende å komme over dette nivået, utfordringen er å skape engasjement. Hannah Paramores tanker for en løsning er å bruke samme innhold flere steder. Bare pakk det inn annerledes, så det passer til platt-formen. Repetisjon av budskapet er et nøkkelord i markedsføring, og hvis samme budskap kan bankes inn på alle plattformer, er muligheten til å slå gjennom større, og man sparer ressurser i innholdsproduksjonen. I kontorbygningen kan vi se for oss at man går fra den ene kaffemaskinen til den andre, henger opp plakater med det samme budskapet, men plakatene er ikke helt like. Man snakker med de kuleste folkene, historien er den samme hele veien, men man forteller den slik de liker å høre den. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2012 |