![]() ![]() |
![]() ![]() |
![]() |
||
![]() |
![]() |
Ville innf�dte eller seri�se museumsformidlere? ICME i Namibia, september 2012 Det var derfor med stor interesse vi etter konferansen entret en skranglet turbuss med sviktende airconditioning og d�rlige fj�rer, og la i vei p� st�vete og humpete sideveier nordover i Namibia, for � se litt mer av dette store og mangfoldige landet, og ikke minst: bes�ke et eksempel p� et slikt ”living museum”. Programmet for turen var omfattende og sammensatt, og inkluderte b�de lokalmuseer om landets fortid som tysk koloni, et bergkunstomr�de som er med p� UNESCOs verdensarvliste, og som h�ydepunkt: n�rkontakt med det ville dyrelivet – som det vrimler av, til tross for at landskapet er b�de t�rt og karrig, og for en nordmann ser ut mest som en stein�rken med noen stusslige gresstuster og litt tornekratt. |
![]() |
Like spennende som m�tet med sebraer, giraffer, l�ver og elefanter er det imidlertid � komme til The Damara Living Museum, i et �rken- og klippelandskap noen kilometer fra helleristningsfeltene (som ikke sikkert kan knyttes til noen av gruppene som bor i omr�det idag.) Det best�r av et inngjerdet omr�de inntil et berg i det ellers flate �rkenlandskapet. Ved inngangen, som g�r gjennom en spektakul�r kl�ft i klippen, blir vi m�tt av landsbyens h�vding og noen av hans kvinnelige assistenter, bare if�rt et lite lendeklede av geiteskinn og noen smykker av bein. Allerede her blir vi minnet om en av kontroversene fra konferansen noen dager f�r: Kvinnene (iallfall noen av dem) g�r med bare bryster, noe som b�de strider mot moralreglene i dagens Namibia, og dessuten, etter kritikernes mening, er egnet til � pirre de bes�kendes fantasi om afrikanerne som uhemmete ville – selve stereotypien p� de primitive og ville innf�dte som europeerne i sin tid m�tte kolonisere og bringe sivilisasjon og moralske dyder. |
![]() |
Selve museumsomr�det best�r av noen f�, enkle str�hytter, antakelig utformet mest med tanke p� de aktivitetene som skal formidles p� hvert sted. I en hytte holder sjefsguiden et foredrag om bruk av lokale planter som legemidler, og imponerer iallfall undertegnede med � kunne de latinske navnene p� urtene i medisinpungen hun viser frem. Under et tak, som gir skygge mot den intense sola, er en mann opptatt med � hamre spydspisser av jern – en p�minnelse om at befolkningen i dette omr�det hadde metallkunnskap for flere hundre �r siden, og ikke levde i steinalderen, slik man lett kunne tro ut fra det enkle materielle repertoaret ellers. |
![]() |
Under et annet tak er noen kvinner opptatt med � lage skjellsmykker med et enkelt bor. De blir litt forvirret av v�r gruppe, som skiller seg fra vanlige turistgrupper ved at det er b�de hvite og svarte deltakere, deriblant ogs� noen namibiske ”byfr�kner”, som viser seg like kl�nete som oss europeere n�r de skal sitte p� bakken og h�ndtere h�ndbor og andre redskaper for � lage seg et smykke. Tilslutt reiser b�de kvinner og menn seg og gir oss en feiende sang- og danseforestilling, som en flott avslutning p� bes�ket. |
![]() |
Innimellom disse organiserte innslagene rakk jeg � sl� av en prat med en av de unge mennene i leiren. Han fortalte at de alle kom fra en liten landsby i n�rheten, med omkring to hundre innbyggere. Det var der han hadde g�tt p� skole (og l�rt sin gode engelsk), og siden mulighetene for arbeid var f�, var han glad for � ha f�tt denne jobben i museet. Gjennom en bakport i museumsgjerdet fikk vi et glimt av kroken der han og de andre skiftet fra moderne kl�r til lendeklede, og la igjen eiendeler som klokke og mobiltelefon. P� veien ut, og i bussen etterp�, gikk diskusjonen h�yt om hvorvidt denne landsbyen bare var et slags Disneyland, som b�d p� syngende og dansende innf�dte med bare bryster, eller om det var et oppriktig fors�k p� seri�s museumsformidling. De mest kritiske la vekt p� at landsbyen var nesten tom for innhold, med str�hytter bare som n�dt�rftige kulisser, og at aktivitetene vi s�, var uspesifiserte i tid og ikke ga et realistisk inntrykk av livet f�r europeernes ankomst. Noen var spesielt kritiske til danseforestillingen, som de mente var et rent turistshow, helt l�srevet fra den rituelle konteksten som sang og dans vanligvis foreg�r innenfor i tradisjonelle samfunn. For min egen del satt jeg igjen med et langt mer positivt inntrykk. Jeg var nok enig i noen av de konkrete ankepunktene, for eksempel at det ikke kom tydelig frem hvilken tidsperiode det var man ville vise. Men siden jeg selv arbeider ved et friluftsmuseum (blant annet), kunne jeg ogs� konstatere at mange av de kritiske kommentarene om Damara-landsbyen like gjerne kunne v�rt rettet mot mitt eget museum, og andre friluftsmuseer b�de i Norge og i andre land. Mye av v�r formidling har dreid seg om litt uspesifiserte ”gamle dager”, og har ikke lagt vekt p� � f� frem at ogs� i fortiden endret livet og samfunnet seg, ut fra b�de egen utvikling og p�virkning utenfra. P� Norsk Folkemuseum har derfor flere av de viktigste tiltakene i de senere �rene nettopp dreid seg om � forbedre og konkretisere innholdet i Friluftsmuseets formidling. For eksempel skal arbeiderboligene fra Enerhaugen ikke bare vise et litt diffust ”gamle dager” med blondegardiner og kaffekjel p� komfyren, men v�re knyttet til livshistorien til konkrete mennesker som bodde i akkurat disse husene, og avspeile deres liv og tidsalder basert p� faktakunnskap. Gjennom aktiv jakt p� informanter med egen oppvekst p� Enerhaugen, eller med familiehistorie i husene, samt innl�n av gjenstander, avfotografering av fotoalbumer, og annen dokumentasjon, har museets forskerstab lagt ned et stort arbeid i � gi et mer differensiert og mer troverdig bilde av livet i disse husene til de forskjellige tidsperiodene, som i hvert tilfelle blir uttrykkelig avgrenset. Jeg kjenner alts� av egen erfaring ting som kunne kritiseres ved mitt eget museum, og jeg er noks� sikker p� at lignende kritikk kunne rettes mot arbeidsplassen til flere av de turdeltakerne som n� uttalte seg s� negativt om Damara-landsbyen. Selvsagt hadde dette lille ”friluftsmuseet” store mangler, og selvsagt kan publikumsprogrammet trenge forbedring. Men alt i alt syntes jeg det var en morsom og interessant opplevelse � komme dit, og ganske uventet, her langt ute i et storslagent, men temmelig �de og tynt befolket afrikansk �rkenlandskap. Det som ville gjort opplevelsen mye rikere, var om vi ogs� hadde bes�kt landsbyen der de museumsansatte hadde sine virkelige liv. Det ville gitt oss en mulighet til � se hvordan de lever i dag, og dermed ville vi ogs� f�tt et annet perspektiv p� det de viste oss i sine str�hytter i friluftsmuseet. Et slikt bes�k ville faktisk v�rt mulig, men dessverre ble vi ikke klar over det f�r vi var ute av omr�det, og p� vei videre, mot nasjonalparken med noe av Afrikas rikeste dyreliv. Tross opplevelsene der, og n�rkontakten med sebraer og antiloper ved vannhullet, vil bes�ket i Damara Living Museum bli st�ende som noe av det mest minneverdige ved �rets ICME-konferanse. (Den som er interessert kan lese mer om museet, og se et videoklipp av deres sang og dans p� http://www.lcfn.info/en/damara/damara-home) |
![]() P� turens siste stopp, i byen Tsumeb, varter kommunen opp med barnedansegruppe , taler og mat, og omvisning i det lokale kultursenteret. Her oppdager jeg at Tsumeb er vennskapsby med Elverum, og har utstilling om tatere og s�rsamer og mye annet som er hjemmekjent. Noen ganger er verden liten! |
▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2012 |