  |
  |
|
||
|
|
|
Afrikanitetens handelsveier ICME i Windhoek, Namibia 2012 Turismen til Afrika sør for Sahara har ”bestandig” dreiet seg om ville dyr og ville «innfødte». Man får si det som det er. De ”ville” menneskene er etter hvert kommet noe mer i bakgrunnen, bl.a. takket være at de svarte afrikanerne selv har fått noe å si. Skjønt er de «ville innfødte» litt på vei tilbake? Og er ikke det noe av dilemmaet rundt temaet til konferansen som jeg er på vei til? Korsom er: hovedsaken er ville dyr opp og ned og i mente. Som i Norge, der det er fjord og fjell og atter fjell og fjord. Det har i årevis vært et problem for meg å finne en billedkalender fra Norge som viser andre deler av Norge enn fjell og fjord og det obligatoriske ene hvithusede sørlandsbildet fra juli og ett av 17. mai/slottet for mai eller Nidarosdomen i desember. Det føles som å bo i et konseptuelt fengsel. Hva må de ikke tenke om Norge de nede i Afrika jeg sender kalendere til? Kanskje en trøst at det ikke virker så fristende å dra til så ødslige omgivelser? ICME-konferansen dreier seg om friluftsmuseer hvori lokalbefolkningen opptrer «live» som fortidige utgaver av seg selv. Virker dette fordomsbekreftende, spørres det, eller er det en uproblematisk og spennende måte å drive folkeopplysning på som attpåtil skaper arbeidsplasser? Svaret på spørsmålet må kanskje letes etter inne i hodet på den enkelte turist, summeres og fordeles i prosenter. Virker slike friluftsmuseer grovt fordomsforsterkende hos en meget høy andel, kanskje de fleste turistene, så er jo ikke det så bra. Men kan dette styres i riktig retning? Til å nyansere og skape respekt? Eller er den Store Forestillingen om Afrika så altgjennomtrengende at ethvert forsøk på å formidle nyanser slår feil? Tja. Varemerket til souvenirbutikken på konferansehotellet i Windhoek er en Senufo-maske fra Elfenbenskysten i Vest-Afrika. Omtrent som om varemerket for butikken på Vikingskipshuset var en gondol fra Venezia. Dette siste skjønner vi og de fleste i Europa er feil, fordi ”alle” vet at Europa har mange ulike varemerker. London er forskjellig fra Paris. Men Afrika er liksom bare Afrika. Og da har land som Namibia et problem når de vil markedsføre seg med noe annet enn de sedvanlige ville dyrene. For utenom såkalte San-folk og andre folkegrupper som er mest kjent for å være ”opprinnelige” og umiddelbart faller i den gamle ”ville” mennesker-kategorien, har man ikke noen imponerende tradisjonell materiell kultur å varte opp med. Ingen masker. Ingen skulpturer. Knapt nok treverk å lage dem av. En tur på craft-markedet i sentrum av Windhoek er interessant – særlig for meg, som skrev magisteravhandlingen min om craft-markedet ved Victoriafallene, har fulgt utviklingen der fra 1969 til nå, og derfor vet ganske mye om det jeg ser. Og hva ser jeg: Ila-hoder fra Zambia, masker og skulpturer fra Congo (mange av dem kunstig eldet, som vanlig), Tonga-kurver fra Zambia/Zimbabwe, ”Masai”-masker fra Kenya, Chokwe-masker fra Angola, Barotse-boller fra Zambias Vestprovins. Og så videre. Spør en selgerne, forteller de at det er kjøpt i Katimo Mulilo – grensebyen til Zambia – eller oppe ved grensen til Angola. Nesten ingenting kommer fra Namibia. Men de selger det turistene forventer skal finnes i ”Afrika”. Og har man ikke Afrika selv, får man importere Afrika, selv til Afrika. På konferansen får vi utdelt en offentlig utredning om å ta vare på Namibias natur- og kulturarv. På forsiden er avbildet et Ila-hode fra Zambia og inni finner en annet som sannsynligvis også har opprinnelse utenfor Namibia. Min påpekning av disse forholdene vekker oppsikt blant vårt vertskap, de gjør det. Og neste dag blir jeg tatt ned til det «finere» markedet, der genuint namibisk høykvalitets håndverk ifølge turistbrosjyrene skal finnes. Men det går jo ikke bedre der. Viktigste forskjellen er at mye mer kommer fra Sør-Afrika. Og at der er mer moderne, afrikansk-inspirert craft av «kulere» internasjonal design-type – som en også finner i de mer eller mindre eksklusive afrikansk design-butikkene i Windhoeks hovedgate. Ellers er der enda mer og enda større utgaver av de forfalskede Congo-maskene, zambiske skulpturer, osv. osv. Men dog: her finnes også eksempler på namibisk-produsert håndverk. Vårt vertskap er litt rystet over disse avsløringene. Men burde de ikke hatt kompetanse til å ha sett dette selv? Ikke nødvendigvis. Uansett hvor viktig det er for turister, og uansett hvor formende det er for turistens oppfatning av stedet han/hun besøker, har det som selges på craft-markeder lav prestisje og er ikke det som oftest blir tema for studier. For alt jeg vet, er jeg kanskje fremdeles etter 40 år verdens eneste ekspert på zambiske turist-crafts, selv om Victoriafallene er en av verdens virkelig store turistattraksjoner og craft-salg er en vesentlig del av det hele. Nå er vi kanskje heller ikke så mye bedre her i Norge. For en del år siden ble det gjennom et museum/Unesco-Norge initiativ laget en brosjyre som skulle advare turister mot ulovlig å ta hjem til Norge andre lands kulturgods. Forside-bildet viste moderne afrikanske turistsouvenirer. Omtrent som om utenlandske turister i Norge skulle advares mot å ta med hjem troll-figurer fra souvenirbutikkene. Personlig har jeg ofte vært i den situasjonen at jeg overfor folk som har henvendt seg til museet om den ene og andre slags gjenstander fra rundt om i verden, har måttet beklage at det er mange temaer det ikke finnes ekspertise i Norge på, fordi Norge er et lite land. For et land som Namibia er selvsagt dette i enda større grad tilfellet. Det er altså unnskyldelig at de ikke hadde skjønt hvordan situasjonen var. For namibierne er det viktig å sortere ut hvordan disse tingene henger sammen, og enda viktigere å finne strategier for å kunne vise de besøkende det som tross alt er litt annerledes ved Namibia enn Afrika for øvrig. Ikke for å plassere seg som en isolert og spesiell øy, som var strategien for land som Norge i det 19. århundre, men som i det minste å fremstå som noe med en egen identitet, og da ikke minst en egen kulturell identitet. Og enda langt, langt viktigere er det å kunne vise ens egne innbyggere at namibisk kultur kan være både noe eget og noe annet enn de turistrettede stereotypiseringene. På hjemvei stikker jeg innom Lusaka, hovedstaden i Zambia. I Air Namibia’s in-flight magasin ser jeg en annonse for Windhoek Country Club Resort. Huset ser ut som en kopi av den verdensberømte arkitekturen i Timbuktu i Mali. Mali ligger som kjent så å si i den motsatte enden av Afrika. Fellesreferansen kan se ut til å være at dette er «ørkenarkitektur». Vanskeligere er det å forstå at samme type arkitektur er valgt for Sun Internationals nye hotell ved Victoriafallene i Zambia. Her er naturen alt annet enn ørkenaktig. Men da er kanskje referansen oasen? Hotellet er for øvrig også dekorert innvendig med masker av en type som stammer fra Vest-Afrika og utenfor står en gruppe på 4-5 menn som skal forestille tradisjonelle krigere med skjold og spyd. De styrer veldig hver gang noen kommer til inngangen. Så der er de på nytt, de ville innfødte. På det digre søndags-craftmarkedet ved et av de store shoppingsentrene i Lusaka svermer kinesiske expatriates rundt selgere av «typisk afrikanske» gjenstander. Her finnes så godt som alt som var i Windhoek og mye, mye mer. Varer med utgangspunkt i Congo ser ut til å ta stor plass, og opprinnelsen kan bekreftes simpelthen ved å henvende seg til selgerne på fransk. For meg vekket årets ICME-konferanse på ny interessen for å se på den turisme-genererte afrikanitetens handelsveier… |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2012 |