  |
  |
|
||
|
|
|
Problemet autentisitet ICLM i Oslo juni 2012 Et av de mest interessante foredragene sett fra mitt synspunkt, som ga grunn til ettertanke, ble holdt av Stefan Bohman Falk, leder for Strindbergsmuseet i Stockholm, under tittelen: "Person Museums - and the problem of authenticity." Han startet med å spørre: Hva er egentlig autensitet eller ekthet? Vi har ikke noen ferdig og sikker definisjon av ordet. Er det at alt er originalt, også med den slitasje som f.eks. tekstiler blir utsatt for gjennom titalls års vask og bruk i museum, eller kan autensitet tolkes på annen måte? På omtalen av Strindbergsmuset på internett kan man lese at som del av museet "finns her bevarad i sitt ursprungliga skick" Strindbergs leilighet. Mens det i en nærmere omtale av de enkelte rom står at leiligheten er en rekonstruksjon, hvor de fleste møblene er originale mens tapeter og tekstiler er kopier. Bohman Falk begynte med gulvet i stuen i Strindbergs bolig. Man sa gjerne at på disse gulvbordene hadde Strindberg gått, mens Bohman Falk hevdet at det hadde han aldri gjort, fordi det alltid den gang fantes et teppe som dekket gulvbordene. Strindberg bodde til leie, i Falkners pensjonat fra 1908, og teppet var fjernet av eierne allerede i 1912, samme år som Strindberg døde, og hadde derfor aldri inngått i museet. De fleste møblene hadde Strindberg kjøpt i årene 1909-1910, etter at pensjonatet var nedlagt. Bohman Falk fortsatte med gardinene, som ble kopiert etter de originale som var maskinvevet og etter hvert utslitt. Da man ikke kunne produsere slike på samme måte lenger, ble gardinene håndvevet slik at de skulle se ut som maskinvevede. Og slik kunne man fortsette. Man forsøker å gjenskape disse hjemmene, så nær som mulig slik de engang var, ikke bare med originale møbler, kopier av gardiner og tapeter etc, men vi etterstreber atmosfæren som om personen fremdeles fantes. Vi setter gjerne høyere alt som er originalt enn det som er kopiert etter originalen når denne ikke lenger tåler fortsatt bruk. Men vi mister ofte den naturlige slitasjen som forteller om bruk. Og vi skjuler ofte for publikum opplysninger om hva som er originalt og hva som er rekonstruksjoner eller kopier. Problemstillingen med autentisitet møter alle som skal gjenskape et kunstnerhjem. I Leo Tolstoys hjem på Yasnaya Polyana er hver eneste lille ting original. Da tyske tropper nådde frem til godset under 2. verdenskrig, var alt innbo pakket i jernbanevogner og sendt til Sibir. Det var nær at huset var blitt brent ned, og fotografier viser hvor ramponert selve huset var etter tyskernes bruk. Etter krigen ble huset igjen satt i stand med sitt opprinnelige inventar. Det fantes fotografier som viste hvordan det hadde vært, og fremdeles levde mennesker som kunne bistå i å få alt på riktig plass. Men man må ha hatt en grundig oppussing av selve huset. Da Ibsens arbeidsrom etter 80 år i Norsk Folkemuseums bysamling skulle tilbakeføres til hans siste bolig i Arbiens gate 1, stod man overfor tilsvarende problemer og avveininger. Da arbeidsrommet i 1914, etter Suzannhas død var flyttet til museet hadde man vært meget nøye med å ta med ikke bare møblene, men vinduer og dører, listverk og takrosetter, foruten linoleumsbelegget på gulvet, ja endog veggtrekket av strie og malt papir var flyttet med. I løpet av de 80 årene på museet var arbeidsrommet flyttet minst 2 ganger innenfor bysamlingen, ifølge museets arkitekt. Dette hadde skadet veggtrekket, og deler av veggene var allerede overmalt. Da arbeidsrommet skulle gjenskapes på sin opprinnelige plass i leiligheten, kom spørsmålet om også det originale veggtrekket skulle settes tilbake. Strien var meget skjør og det var et spørsmål om den lot seg sette opp uten at den fikk ytterligere skader og muligens ikke engang ville rekke til. Deler var allerede som nevnt overmalt. I vurderingen ble det også tatt med at da Ibsen flyttet inn i leiligheten i 1895 var bygget helt nytt, og arbeidsrommets vegger uskadet og nymalte. Det kan ikke ha blitt nevneverdig slitasje i løpet av de 11 år frem til hans død i 1906. Man valgte derfor å sette opp et nytt veggtrekk etter samme gamle metode som det originale og male det med samme fargenyanse som den opprinnelige. Dette ville uten tvil ligge nærmere det arbeidsrom hvor Ibsen flyttet inn og skrev de to siste av sine skuespill, enn et skadet, lappet og overmalt veggtrekk. Men ville dette dermed også være mer autentisk eller ekte? Er det behov for en annen innstilling når det gjelder hva som presenteres for publikum, en bredere presentasjon av hvordan museet arbeider for å gjenskape et hjem og en ærligere redegjørelse for hva som er originalt og hva som er rekonstruert med tilsvarende møbler eller farger, osv. Problemet gjelder de fleste personmuseer, men det ble ikke presentert noen løsning, snarere ga Bohman Falks foredrag grunn til ettertanke og kanskje en revurdering av tidligere praksis. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2012 |