  |
  |
|
||
|
|
|
Kritisk til kritikk? MPR i Palermo, september 2012 Om museumsutstillinger skrives det kanskje en omtale eller til og med en reportasje. Reportasjen kan inneholde intervjuer, synspunkter og gode bilder og eventuell en anbefaling av hva journalisten oppfatter som interessant, men ingen egentlig kritikk. Men de mer objektive kriteriene for å vurdere en museumsutstilling, de finnes knapt. Omtaler er svært ofte bygget på personlig interesse og ”likes” og ”dislikes” hos journalisten. Jeg vil imidlertid tilføye at enkelte journalister gjør en hederlig jobb. Og jeg skal ikke underslå at slike presseoppslag gir gode publikumsbesøk. Hvorfor kritikk Når jeg likevel mener at det bør finnes en mer profesjonell omtale av museumsutstillinger, er det fordi en slik kritikk også er viktig for oss som arbeider i museene. Vi trenger profesjonelle kritikere som kan vurdere en utstilling på faglige kriterier og som evner å formidle sin innsikt til publikum. En slik anmeldelse vil kunne gi en kvalifisert tilbakemelding og gi grunnlag for utvikling av fremtidig utstillingsarbeid. Utstillingene vil kunne bli bedre i fungere som relevante innspill i en offentlig debatt. En mer profesjonell anmeldelse vil også kunne danne grunnlag for en offentlig diskurs om museene plass og utstillingenes relevans. Og ikke minst de bevilgende myndigheter vil kunne vurdere fordelingen av ressurser på et mer kompetent grunnlag. En del av markedsføringen? Til ICOM/MPR-konferansen i Palermo høsten 2012 spilte jeg inn et ønske om en foreleser som kunne snakke om anmeldelser av museumsutstillinger i mediene. Professor Sara Selwood (“Honorary Visiting Professor” ved Centre for Cultural Policy & Management ved City University of London) holdt en interessant forelesning om “Critical commentary – how critics measure the success of museum exhbitions” og en workshop hvor gruppen fikk forsøke seg på en konkret utstilling for å prøve ut hvilke kriterier er viktige I forhold til å anmelde en utstilling. Forelesningen ble imidlertid mer knyttet til kritikernes rolle og funksjon. Britiske aviser I britiske aviser er det mange diskusjoner om kritikere og kritikk. Selwood pleier å lese kritikker, men fant også ut at diskusjonen om dem var mer omfattende enn hva hun hadde forventet. Hun undersøkte hvilken funksjon kritikerne hadde i britisk presse, der også litteratur, teater og bildende kunst får størst oppmerksomhet. Det kan virke som om kritikerne ofte forsvarer institusjonenes programmer og opprettholder den rådende målgruppens verdier om film, teater, litteratur og kunst. Og kritikkene brukes som brikker i institusjonenes markedsføring. The British Theatre and Events Production Company, Strut & Fret, tilbød for eksempel kritikere 100 dollar for anmeldelser som kunne siteres. Hun viste til at i USA blir slike kritikere kalt ”blurb whores”. Hva institusjonen forventer av kritikere, opplevde den kanadiske kritikeren Lynn Slotkin. Hun mistet adgangskortet til Stratford Shakespeare Festival i Ontario da hun offentliggjorde for negative kritikker. Sara Selwood hevder at kritikere i Storbritannia forventes å reflektere en museumsutstillings suksess, ikke å vurdere den. I kritikk av Tate Britain forsvarer en kritiker sin kritikk på denne måten: ”You might think it’s arrogance or snobbery that leads me to criticise a work of art, and maybe it is – but I’m still right.” Kritikeren er selv hevet over enhver kommentar og diskusjon fordi han oppfatter seg selv som suveren. Kritikk som politikk Hvordan skal en bedømme en utstilling, avhenger av hvilket perspektiv man ser den fra. Kritikk kan være knyttet til å vurdere verdien eller fortjenesten av noe, en praksis som evaluerer en utstillings suksess og som er hentet fra forretningsliv og politikk. På 1980-tallet startet Storbritannia sine store revisjoner av organisasjoner for å måle verdi for penger. Revisjonen av kulturlivet startet i 1997 med ”New Labours” første regjering. Det ble viktig å drive en strategisk utvikling av kultur i stedet for å måle kvalitet eller kulturelt utbytte. Kravet om en slik vurdering kan også reflektere sponsorenes ønske om ansvarlighet og kontroll. ”Havet” For meg var workshopen mest interessant fordi gruppen skulle evaluere en konkret utstilling. En gruppe skulle vurdere utstillingen fra museets side og den andre skrive en anmeldelse. Workshopen hadde fått tittelen ”Looking from the outside in: understanding the critic’s perspective”. Utstillingen bød på malerier fra Palermo fra 1500-tallet, ni bilder i alt, med tittelen ”Havet” på italiensk. Da jeg gikk inn i utstillingen, syntes jeg tittelen stemte godt med motivet på første maleriet. Et bilde av hav, båt og brygge. Men straks jeg snudde meg til venstre, var det et stort maleri med engler. Det kunne også passet godt inn – i Norge sier vi jo at havet gir og havet tar. Men da jeg kom videre til de andre bildene, fant jeg umiddelbar sammenheng med hav. Jeg fant ingen samsvar mellom tittel og innhold, stemte overhodet ikke. For meg bør tittelen fortelle noe om innhold og sammenheng. Og heldigvis var Sara Selwood helt enig i den oppfatningen. I gruppen kom vi frem til at utstillingen måtte være en ren kurator-affære. Det var billedtekster med maler og tittel på bildet, men ingen ting som kunne gi kontekst og indre sammenheng. Kanskje bildene kunne knyttes til havet gjennom avbildede mennesker eller donasjoner? Ingen billedtekster var oversatt til engelsk. Det var dårlig lys og detaljene forsvant. Det så ikke ut som om en designer hadde arbeidet med utformingen av utstillingen. Bildene så også ut som om de var hengt opp relativt tilfeldig. For oss som ikke var spesialister på kunstutstillinger, var det vanskelig å få en meningsbærende opplevelse av utstillingen. Men et interessant eksperiment som ga gode diskusjoner om hva som gjør en utstilling god og hvorfor. Resultatet av forelesningen og workshopen var interessante. Er profesjonelle og ”aktverdige” kritikere bare formidlere av svært personlige synspunkter i sine anmeldelser? Synspunkter som vanskelig kan diskuteres eller kommenteres fordi de ikke bygger på noe faglig grunnlag? Hvor vanlig er det at institusjoner betaler kritikere for å gi positive tilbakemeldinger? Risikerer kritikere å bli utestengt fra institusjoner ved å publisere en negativ kritikk? Konferanse om utstillingskritikk? På bakgrunn av diskusjonene i gruppen, forelesningen og erfaringer fra eget arbeid, har jeg lyst til å komme med en utfordring til å arrangere en konferanse om utstillingskritikk. Vi trenger et grunnlag for å vurdere hvilke kriterier som kan gjøre en utstilling god, kriterier som kan bidra til at pressen skriver om utstillingen på en profesjonell måte og for å skaffe museene en mer aktuell plass i det offentlige rom. Vi har mye å si, vi kan mye, vi vet mye og vi forvalter store verdier. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2012 |