  |
  |
|
||
|
|
|
Regionale identiteter på museer ICR i Rio de Janeiro/Brasil august 2013 Under møtet ble temaet belyst fra fire synsvinkler: Museums and Communities, Memory and Identity, Critical Issues and Case Studies, og Exhibitions and Programs. 24 innlegg ble presentert på dette møtet. Naturlig nok kom nesten halvparten fra vertslandet Brasil, men det var også innlegg fra Japan, Kina, Polen, Uruguay, Mexico, New Zealand, Tyskland, Norge, Finland, Israel og Tanzania. Dagens to «keynote presentations» illustrerte to ulike tilnærmingsmåter som museene i talernes respektive land nytter i arbeidet med dette temaet. Marco Barrera Bassols fra Mexico’s Nasjonale Institusjon for Antropologi og Historie, fortalte om hvordan gjenstander som inntil nylig var oppbevart ved forskjellige nasjonale museer var blitt tilbakeført lokale økomuseer i områdene de opprinnelig hørte til. Dette bidro til å styrke den lokale kulturen og dets mangfold, og til å motvirke en mer vestlig tilnærming til synspunkter om både det materielle og det immaterielle. Nye minner ble skapt på grunnlag av de gamle. Museene virket i og påvirket regionenes lokale samfunn. Henrique de Freitas fra Zoroastro Artiaga Museet i Goiânia, vektla museenes innsats i byggingen av en nasjonal brasiliansk kultur fra både en geopolitisk og historisk synsvinkel. Regionale identiteter ble brukt som bidrag til å utvikle en allmenn forståelse av en felles opprinnelse og fremtid. Viktig i så måte var arbeidet for en samling av landets tre folkeslag – det indianske, det europeiske, og det afrikanske. Nasjonale og individuelle minner ble benyttet til å skape en nasjonal identitet. Som det het til slutt i denne presentasjon, regionen skapes ikke bare av det arealmessige, men vel så meget av det tidsmessige. Dagen etter, torsdag 14. august, var det en egen ICR ekskursjon til to museer i Rios nære omegn, begge basert på ett menneskes mangeårige samleinnsats. På hver sin måte belyser disse museers samlinger det regionale aspektet i det å lage nye minner samtidig som de gamle bevares. Ved Sitio Roberto Burle Marx er det samlet og stilt ut over 3.500 forskjellige tropiske planter, takket være landskapsarkitekten Burle Marx’ iherdige innsats for å redde og formidle landets botaniske arv. Lignende stedegne vekster ble også brukt i hans arbeid med parker og hager over hele verden. I tillegg hadde Burle Marx samlet høyverdige håndverksmessige gjenstander som han betraktet som «emosjonelt poetiske objekter». Eiendommen og samlingen ble offisielt erklært å være elementer i Brasils kulturelle arv i 1985, og fredet i 2000. Vel så interessant for en etnolog var folkekunstsamlingen til franskmannen Jacques Van de Beuque (1922-2000) som var utstilt ved Museu Casa do Pontal. de Beuque kom til Brasil i 1946, to år etter at han hadde klart å rømme fra en konsentrasjonsleir. Med sin bakgrunn i kunst og design, fikk han etter hvert oppdrag rundt om i hele landet. Da han ble oppmerksom på folkekunstnernes leirfigurer, vekket de hans begeistring og samlerinteresse. Innen år 1962 hadde han samlet mer enn 8.000 slike figurer laget av over 200 folkekunstnere fra hele Brasil. Disse små skulpturene er for det meste laget av leire, men også av tre, tekstiler, metal og til og med brøddeig. For å huse samlingen, kjøpte de Beuque godset Receiro do Bandeirantes, hvor han satte opp bygningene som senere ble til Museu Casa do Pontal. Skulpturene representerer landets forskjellige bygde- og bymessige kulturer. Utstillingen er organisert i tematiske avdelinger viet bygdeliv, livets syklus, dyr og mennesker, religion, fantasikunst, brasiliansk historie, karnevalsfeiring, populære festivaler, og forskjellige håndverksyrker. Det finnes også et «X-rated» rom med figurer som utmerket godt kunne illustrert vår egen norske «Erotiske folkeeventyr». Museets langstrakte utstillingsbygning er på 1500 m2. I tillegg har institusjonen også nødvendige kontorrom, en forskningsavdeling, et restoreringslaboratorium, klima-kontrollerte magasiner for gjenstands- og fotosamlingen, og et eget snekkerverksted som arbeider med museets vandreutstillinger. Museumsbutikk og café finnes også. Det omkringliggende og spesielt tilrettelagte hageområdet er på nærmere 9 mål. I og med figurene er innkjøpt, samlet og stilt ut langt fra stedene de er laget og kunstnerne som laget dem, kunne en tro at det er et tilsynelatende motsetningsforhold mellom dette museets virkefelt og det som ble uttrykt i ICRs valg av tema. Men det at figurene er samlet og stilt ut i en felles sammenheng, har understreket deres betydning som kulturbærere for folkekunstnerne og regionene de representerer. Nye minner oppstår gjennom den gjensidige påvirkning som figurene får ved å være stilt ut innenfor en forklarende og kollektiv ramme. Samtidig består de gamle minnene og får ny mening. Utstillingen leder også til økt respekt for kunstnernes innsats og til en styrkelse av regionale identiteter. Som ICOM har uttalt: «Casa do Pontal Museet er ikke bare en enestående samling brasiliansk folkekunst, det kan også sees som et ekte antropologisk museum, det eneste i Brasil som frembyr en fullstendig og detaljert oversikt over livet og kulturen til det brasilianske folk.» En kunne kanskje likevel få inntrykk av at museets samlinger er permanente, komplette og nærmest avsluttede. Dette er feil – det samles stadig vekk. Etter at Jacques Van de Beuque døde i 2000, måtte familien ta stilling til om virksomheten skulle fortsette. De bestemte seg, ikke bare for å fortsette, men også for utvikle stedet og samlingene videre. Er det så noe ved Museu Casa do Pontal som er overførbart til norske forhold og norske museer? Vi kunne kanskje bli mer oppmerksom på mulighetene for det store i det lille formatet når det som her er basert på det autentisk folkelige og det folkeskapte. Dette er en annen måte å formidle folkekultur og folkeliv på. Figurenes størrelse gjør det mulig å vise mangfoldet i folkeliv gjennom å illustrere det i en autentisk forminsket størrelse. Angående ren formidling, er det to forhold å bemerke seg: Besøkende blir tatt i mot av syngende, spillende, kunnskapsrike og språkmektige guider. Dette skaper hygge og velvillighet hos gjestene, og øker deres forventninger til opplevelsene som museet kan by på. Videre er det utstillingenes mange gjennomførte og utmerkede tekster på engelsk, fransk og portugisisk som belyser alle sider ved utstillingene. Og så er det dette lette, dette sjarmerende og fargerike, dette overveldende mangfoldet som kjennetegner alt som har med Brasil å gjøre. Men akkurat dette kan vanskelig overføres til våre breddegrader. |
 Museets guider og ledelse hilser ICRs nye chair, Rune Holbek. |
 Fra utstillingens temadel om håndverksyrker: Syerske. |
 Fra utstillingens temadel om religion. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2013 |