  |
  |
|
||
|
|
|
"Building Sustainable Museums in the Tropics” ICAMT i Rio de Janeiro, august 2013 Over 20 dyktige, internasjonale forelesere, belyste på noe ulikt vis, avhengig av hvilken verdensdel de kom fra. Her var forelesere fra bl.a. Brasil, Mexico, Pakistan, Georgia, Russland, England, Frankrike og Nederland. Selv om noen av disse var "vestlige" hadde de fleste, via egen praksis, hatt utstillingsoppdrag og museumsprosjektering i land med et tropisk klima. I løpet av møtedagene ble det også avlagt museumsbesøk på to av de presenterte institusjonene; Institutio Moreira Salles og Fundacao Casa de Rui Barbosa. Det er i hovedsak inntrykkene herfra jeg ønsker å formidle videre i denne reiserapporten. Som en innledning til konferansen fikk vi en redegjørelse for museumshistorikken i Brasil. De første museene ble etablert for rundt 200 år siden., og hovedtema var da kolonialiseringen av landet. På 1980-tallet ble det omstrukturering av mange museer, der det såkalte "Nasjonalmuseumsystemet" fikk en ledende rolle. Her ble samarbeid, effektiv administrasjon og drift vektlagt. Museene belyste nå også mange flere etniske aspekter, og ble mer samfunnskritiske. Samtidig ble det bygget mange nye museer, parallelt med rehabilitering av eldre bygninger, som i utgangspunktet ikke var tiltenkt museumsbruk. Og nettopp her ligger mange av utfordringene med et tropisk klima. Brasil er som kjent et svært stort land, og har derfor et varierende klima. Utfordringene er høyst ulike, selv innenfor landets egne grenser. Å finne en "fasit" for eldre bygninger som omgjøres til museer er derfor ikke enkelt. Ved nybygg er dette selvfølgelig mer overkommelig og kontrollerbart. Med varierende klima fikk vi også vite at spesielt vandreutstillinger, med sårbart materiale, er en kontinuerlig utfordring. Dersom det er mulig, og økonomien tillater det, så etterstrebes det å oppnå et identisk klima, også på et nytt visningssted. For å holde klimavariasjonene lavest mulig prøver man i tillegg å opprettholde et identisk klima også under selve transporten, det være seg i både transportkasser og kjøretøy. Ganske imponerende! Instituto Moreira Salles Dette er en non-profit institusjon som ble grunnlagt i 1990 av den brasilianske bankmannen og ambassadøren Walther Moreira Salles, (1912-2001). Den driftes nå av hans familie, som har store inntekter fra bl.a. gruvedrift i Brasil. Institusjonens mål er å fremme utviklingen av kulturprosjekt innen 5 ulike områder: foto, billedkunst, brasiliansk musikk og litteratur. Store deler av institusjonens samling er også tilgjengelig via nett, og dette er tilbudet utvides stadig. Instituto Moreira Salles drifter også flere andre kultursentre rundt om i Brasil, og det bygges for tiden et stort hovedsenter i Sao Paulo, som åpner i 2014. |
 Instituto Moreira Salles kunne også by på spennende brasiliansk 50-talls betongarkitektur. |
| Vi fikk en meget omfattende omvisning i publikumsarealene, og ikke minst "back stage", der personalet innen alle
kategorier tok vel i mot oss, og delte av sine erfaringer. Institusjonen var i den heldige situasjonen at Salles-familen var genuint interessert i kulturformidling og tenkte langsiktig. Økonomien var
derfor god og forutsigbar. Institusjonen hadde i tillegg en stor frihet til disposisjon av midler og valg av utstillinger og satsingsområder. Bygningene er i seg selv en stor arkitektonisk opplevelse, utført i en "typisk" brasiliansk 1950-talls betongarkitektur. Her finnes svømmebasseng, karpedam og et unikt opparbeidet parkanlegg, som framstår mest som en tropisk hage. Hovedbygningen var i sin tid familiens sommerresidens med en unik beliggenhet oppe i en av Rios åssider. I de senere år er det oppført flere nye enkeltbygninger for å gi nok areal til utstillinger, magasiner og konserveringsverksteder mm. Samtidig har det vært store oppgraderinger av hovedbygningen for å oppfylle dagens krav til utstillingsvirksomhet i et tropisk klima. Dette var i så måte et spennende "case", sett i lys av ICAMT sitt konferansetema. |
||||
 Avdelingen for fotokonservering var stor, og plassert i et av institusjonens nybygg. |
|
Utstillingsarealene var tiltalende, med glassfasader med nødvendig avskjerming for dagslys, men likevel med en transparens og visuell kontakt inn mot parkområdet. For undertegnede var det ellers en bonus med en meget omfattende utstilling av den kjente, franske fotografen Jaques Henrie Lartigue, som fotograferte mye på 20 og 30-tallet. Mange svart/hvit klassikere å se på veggene her! Fundacao Casa de Rui Barbosa Denne institusjonen ble i sin tid opprettet av den brasilianske politikeren, diplomaten, juristen og esseyisten Rui Barbosa de Oliveira, (1849-1923). I likhet med Instituto Moreira Salles var dette opprinnelig en fornem bolig med en parkmessig hage, som i ettertid ble omgjort til museum og kulturinstitusjon. Her får publikum adgang til Rui Barbosa sin elegant møblerte leilighet, og hans omfangsrike samlinger, bestående hovedsakelig av bøker med hele 37.000 bind ! I tillegg vises skiftende utstillinger, og det finnes lokaler for undervisning og seminarvirksomhet. Som "case" var dette nok et eksempel på at det ikke alltid er like enkelt å gi denne type bygninger en museumsfunksjon i et tropisk klima, ut fra dagens krav. I forhold til den sårbare boksamlingen og det komplette interiøret, var det tatt en del nødvendige grep, som bl.a. å etablere et ventilasjonsrom i kjelleren. Herfra gikk det ut en mengde kanaler som tilførte klimatisert luft via rister, innfelt i husets originale tregulv. Det hele fungerte etter intensjonene, og ristene var diskret innplassert og knapt merkbare. Arbeidet med optimal klimastyring pågår fortløpende, alt utført på en mest mulig på en "usynlig" måte, og etter "grønne" spesifikasjoner. |
||||
 Grunnleggeren av Fundacao Casa de Rui Barbosa. Her som "pappfigur" blant noen av sine 37.000 bøker. |
| Etter konferansen satte jeg av noen dager til egne museumsbesøk i Rio, og flere av disse var nettopp bygninger
som tatt i bruk som museum, etter en fortid som f.eks. jernbanestasjon, banklokale, havnelager eller lignende. Etter å ha besøkt Museu de Arte do Rio, Centro Cultural Banco do Rio, Casa Franca Brasil, Biblioteca Nacional, Oi Futuro mfl. var mitt generelle inntrykk at museene i Rio holdt et meget høyt nivå både utstillingsmessig og arkitektonisk. For en som undertegnede,uten portugisiske språkkunnskaper, var det likevel noe frustrerende med det nesten totale fraværet av engelske oversettelser... Inntrykket var også at det forestående sommer-OL og VM i fotball var med på en vitalisering og oppgradering av museene i Rio. Det etableres f.eks. et større museum for fotball, og et eget museum for det portugisiske språket. Begge disse er politisk forankret og tiltenkes en sentral "utdannelsesfunksjon". |
||||
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2013 |