Paal Mork, sekretær i ICOM Norge

I kontakt med de besøkende

ICOMs generalkonferanse, 10 - 17. august 2013


Tema for årets generalkonferanse var Museums (Creativity + Memory) = Social Change. Temaet ble belyst i flere av de internasjonale komiteenes møter. Åpningsseremonien derimot, tok ikke opp denne tråden. Når brasilianerne gjør noe såpass kreativt som å demonstrere i gatene (uvanlig i Brasil) for å skape social change, ble dette ikke nevnt med ett ord av kulturministeren. Derimot var hun ganske opptatt av det forestående mesterskap i fotball.

ICOM MPR (komiteen for kommunikasjon og markedsføring) viet en programdag til temaet «Connecting with communities». Innleggene fokuserte på museenes rolle som samfunnsinstitusjoner og hvordan denne har endret seg. Tidligere har museer vært som bankhvelv for gjenstander og absolutte sannheter. Moderne museer skal i større grad være dialoginstitusjoner og møteplasser for kritisk refleksjon. I følge Seb Chan som er Director for Digital and Emerging Media ved Smithsonian Cooper Hewitt i New York, må museene akseptere at publikum vil stille spørsmål ved den informasjonen som finnes om samlingene. Mange vil også ønske å supplere informasjonen med nye opplysninger. Museene må være åpne for dette, og legge systemer til rette for dialog og publikumsengasjement.

Claude Faubert er visepresident for samlinger og forskning ved Canada Science and Technology Museums Corporation. Hans presentasjon belyste hvordan teknikk- og vitenskapsmuseer kan skape engasjement i samfunnet. Han viste eksempler på hvordan museer kan komme i kontakt med målgrupper som enten ikke har for vane å besøke museer, eller som har vanskelig for å oppsøke et museum. Blant annet har de spurt publikum om deres favorittkjøkkenredskap, og de har oppfordret publikum til å holde skype-omvisning i sine egne hjem. Dette skaper engasjement, og kan gi museet verdifull dokumentasjon. Senteret har også arrangert workshops over flere dager med magasinbesøk for å trekke til seg forskere og andre som ikke kan komme til museet på korte besøk, eksempelvis fordi de har lang reisevei.

Seb Chan fokuserte på hvordan internett kan bygge publikum. Han viste til hvordan man tidlig på 2000-tallet så på internett som en leksikonaktig ressurs. Museene produserte og publiserte et innhold som ble gjort tilgjengelig for brukerne over nett. En slik holdning er preget av enveiskommunikasjon, og museene fremstår som belærende institusjoner som (i hvert fall tror de) har kontroll over nettet. Det er vel ikke å underslå at mange i museumsbransjen fortsatt har dette synet på nettet.

Seb Chan viser at denne situasjonen har endret seg betydelig. Vi har fått «museer uten vegger», der museene er en leverandører av tjenester, og publikum har kontrollen. Publikum er blitt vant til å utveksle, hente, bruke, kommentere og supplere informasjon de finner på nett. Chan mener museene må utnytte denne situasjonen. Mens samlinger tidligere var begrenset til opplysninger innsamlet av museets ansatte, vil publisering av samlinger på nett gi muligheter til å supplere informasjonen. Han viser til at Smithsonian Cooper Hewitt var blant de første museer til å publisere på Flickr, og har fått mye ny og verdifull informasjon om sine fotosamlinger ved å publisere disse på blant annet Flickr. Her oppfordres brukerne til å legge inn tags og supplere eksisterende informasjon. Flickr har gode verktøy for deling og tagging, og Smithsonian Cooper Hewitt utnytter disse aktivt i å supplere opplysninger om sin fotosamling.

Chan poengterer at materiale på nettet må være oversiktlig og lett tilgjengelig. Det er derfor viktig å ha klare regler for hva brukerne kan gjøre og ikke. Blant annet bruker museet Creative Commons lisenser for å avklare brukerrettigheter og er i forhandlinger med givere og utlånere om å få gjort bildene mest mulig tilgjengelige. Museene må også være troverdige og stabile i forhold til publisering på nett. For at brukere skal aktivt linke til museenes sider, må museene gjøre det klart at informasjonen på nett vil være tilgjengelig på samme adresse i overskuelig fremtid.

Nettjenestene kan også gi verdifull informasjon om hvordan publikum bruker materialet. En klar trend er at den digitale utvikling blir stadig mer mobil. Det lages flere mobiltelefoner enn barn i verden, i følge Chan. Ved å montere sensorer i museer som leser mobiltelefonens bevegelser kan man registrere publikums bruk av museene. Teknologien er brukt på et kart over Rio de Janeiro som viser mobiltrafikk blant lokale og internasjonale telefoner. Her kan man vise hvor og hvordan turister og lokalbefolkningen beveger seg. Smithsonian Cooper Hewitt sporer også hvilken informasjon fra museets sider som kopieres mest. Dermed ser de hva som er mest populært blant annet hos skoleelever, og hva som bør endres for å bli mer brukervennlig.

Seb Chan er opptatt av å bruke publikums engasjement på nettet til å supplere samlingene og skape bedre digitale løsninger. Museenes tilbud må tilpasses det digitale univers i helt andre dimensjoner enn vi kan forestille oss i dag. Et viktig poeng er å ta vare på engasjementet. Hvis engasjerte brukere ikke blir fulgt opp, og deres bidrag ikke gir resultater, vil engasjementet fort dø ut. En mer dialogbasert tilstedeværelse på nettet vil kreve mer ressurser. Dette er en utfordring for museene. En vei å gå kan være at brukerne engasjerer hverandre, kommenterer og følger opp, slik at museenes oppgave blir å tilrettelegge for aktivitet.

Chans hovedpoeng er å engasjere publikum, og gjennom dette utvikle både bedre samlinger og en større lojalitetsfølelse. Det er på denne måten museene kan bli sanne dialoginstitusjoner. Men slik jeg kjenner museumsbransjen, er det mange museer som ikke er klare for en så aktiv publikumsdeltagelse. Det forklares gjerne med at brukermedvirkning krever mye oppfølging, som man ikke har ressurser til. Og det er et poeng. Men hvis museene ønsker en konstruktiv dialog mellom museene og brukerne må det legges til rette for nettjenester som åpner for dette. Et museum som bare redegjør for sine samlinger på nett gjennom statisk tekst og bilder gir få muligheter til å skape sosiale forandringer.

Vi har sett hvilken dynamikk som kan skapes gjennom sosiale medier i siste års konflikter i den arabiske verden. Museene må aktivt bruke disse kanalene til å skape et sosialt engasjement. Seb Chan viste til hvordan Smithsonian Cooper Hewitt aktivt bruker nye medier til å skape engasjement og innhente ny kunnskap om sine samlinger. Claude Faubert viste hvordan Canada Science and Technology Museums Corporation bruker blant annet nettjenester til å engasjere et bredere publikum.

De tekniske forutsetningene for å skape engasjement og deltagelse er bedre enn noen gang tidligere. Museene må bare lære seg å utnytte disse på en best mulig måte, slik at de oppfyller rollen som dialoginstitusjoner uten at de bruker alle ressurser på å holde dialogen gående.

 
  til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2013