  |
  |
|
||
|
|
|
Hva man viser og ikke viser – den usynlige urbefolkningen ICOMs generalkonferanse, 10 - 17. august 2013 Hva man ikke viser ... For oss «etnografer» var det på post-konferanseturen lagt inn et besøk på Museu do Indio. Det er egentlig stengt pga ombygninger, men vi fikk vite at de ville åpne for oss. Men i siste øyeblikk var det stengt likevel. Det ingen fra vårt vertskap nevnte med ett ord – hverken i ICME-sammenheng eller ellers på generalkonferansen – var at Museo do Indio i Rio var blitt okkupert en rekke ganger av indianere (senest umiddelbart før konferansen) som delvis protesterte mot at museet var tenkt revet og erstattet av et shoppingsenter og en parkeringsplass i forbindelse med VM i fotball i 2014, og delvis ønsker seg et museum drevet av indianerne selv. Senere ble myndighetenes holdning endret til å ville gjøre bygningen/stedet(?) til et olympisk museum tilknyttet OL i Rio i 2016. Siste nytt er visstnok at man ser på muligheten for å gjøre det gamle museumsbygget om til et kultursenter for de opprinnelige innbyggerne i Brasil. Egentlig er det jo sensasjonelt at et museum skulle bli funnet så viktig at det ble okkupert.Men hvorfor ble dette da vurdert som irrelevant for ICOM-konferansen? Det opplagte svaret for oss skandinaver er nok at politiske myndigheter ikke ønsker oppmerksomhet om dette. Men tenk om svaret egentlig er at det var museumskollegene våre – og ikke bare de brasilianske – som mente at dette ikke var faglig relevant? At det ikke hadde noen seriøs tilknytning til museets og museers funksjon? Jeg har god grunn til å tro at det siste svaret er like riktig som det første, for de jeg nevnte problemstillingen for, skjønte ikke hva jeg maste om og var heller ikke interessert. Jeg merker at jeg blir mye mer oppbrakt av arrogant elfenbenstårnstenkning enn forutsigbar politisk under-teppet-feiing. Det tredje svaret er at den brasilianske urbefolkningens relevans synes svært svak i en storby som Rio. Det eneste stedet de synes å ha en form for politisk tyngde er i sammenheng med regnskogsspørsmål, sannsynligvis fordi det bare er der de utgjør en stor nok andel av befolkningen til å bety noe. På konferansens store kulturaften ble vi presentert for en danseforestilling som tok utgangspunkt i slavehandelen fra Afrika og førte dette frem mot de ulike kulturformer i Brasil i dag. Ikke rart, for i Rios gater er det overveldende inntrykket en afrikansk-europeisk miks hos nesten hvert eneste menneske en treffer. Og dog, de velutdannede og overklassen synes å være europeisk-ættede. Og hva man viser ... Museu de Favela er et (slags) museum i en favela, men som også er favelaen. Det kan vel defineres som et øko-museum, altså at museets bygninger og gjenstander står der de opprinnelig sto og utgjør museet. Forskjellen er at dette øko-museet er en levende, bebodd bydel. Målet med favela-museet er å vise livet der, å oppnå forbedrede levekår i favelaen, og å oppnå inntekter for innbyggerne ved å trekke turister dit. Favelaer er uregulerte, selvoppsatte bosetninger, i dette tilfellet i Rio. De var preget av fattigdom, kriminalitet, dominert av narkobaroner og utsatt for stadige jordras som krevde mange menneskeliv. Nå er bildet mer blandet. Gentrifisering er et ord som brukes om utviklingen, som i andre tidligere fattige bydeler i verden. De mest kjente favelaene ligger i de bratte skråningene ovenfor sentrum av Rio. Etter en «pasifiseringsprosess» der myndighetene satset både på sterkt politinærvær og utbygging av sosiale tilbud, er favelaene nå så smått blant turismens ny-hotte attraksjoner. Det er interessant at innbyggerne i favelaen har valgt å kalle sitt kultursenter (for egen bruk)/informasjonssenter/butikk (for besøkende) for et museum. Økomuseumstenkningen er gammel i Brasil, så å kalle dette konseptet for museum er ikke så fremmed. Men utvilsomt vil en utnytte den prestisjen som ligger i å kalle seg et museum.Og formålet er helt klart å heve bydelen, sosialt, praktisk og formelt. Favelamuseene har myndighetenes velsignelse. De er utstillingsvinduer for en vellykket sosialpolitikk. Og ikke minst er de utstillingsvinduer for verdien i å samarbeide med myndighetene i å forbedre sin egen livskvalitet. Slumturisme der en vektlegger sosiale spørsmål og møter usedvanlig sympatiske beboere og aktivister. er etterhvert blitt vanlig i enkelte storbyer. Man kan godt stille spørsmål om ikke dette inviterer til overfladisk ildyllisering, men formålet er utvilsomt godt og det er langt, langt bedre at slik turisme finnes enn at den ikke gjør det. * Nedenfor Sukkertoppen og bak den copacabanske fasaden er Rio en stor og sliten latin-amerkansk by uten så veldig mange praktbydeler. Og den er i ferd med å kveles av endeløse trafikk-korker.På en måte skuffende. På en annen måte mer sympatisk, mer hverdagslig, og mer spennende å følge politisk – og kanskje musealt. Kilder www.museudoindio.org.br/ http://g1.globo.com/rio-de-janeiro/noticia/2013/08/antigo-museu-do-indio-volta-ser-ocupado-no-maracana-rio.html http://epocanegocios.globo.com/Essa-E-Nossa/noticia/2013/08/predio-do-antigo-museu-do-indio-sera-devolvido-aos-indigenas-no-rio-de-janeiro.html www.museudefavela.org www.favelapainting.com/santa-marta http://museudamare.org.br |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2013 |