  |
  |
|
||
|
|
|
The Supramusical Value of Celebrity Instruments in Museums: Confronting Perceptions and Problems CIMCIM-konferanse i Stockholm, Åbo, København, Trondheim, 23-31. august 2014 Hill reiste spørsmålet hvordan definere et kjendisinstrument; hva er et kjendisinstrument og hvordan påvirker kjendistilknytningen måten musikkinstrumenter fremstilles i og av museet? Med fokus på populærkultur – det finnes kjendisinstrumenter utenfor populærkulturen også selvfølgelig – ble det gjort et poeng ut av vanskeligheten med å definere den kulturelle verdien til et kjendisinstrument, fordi et instrument kan ha vært tett eller svært løst knyttet til en artist eller musiker gjennom dens karriere. Fra et organologisk perspektiv trenger ikke den historisk-teknologiske betydningen være særlig høy. Med andre ord kan et kjendisinstrument bety: billig, masseprodusert gitar basert på eldre modeller, påført autograf av en viss berømthet, men uten å ha vært i vedkommendes eie. I den andre enden av skalaen finner vi for eksempel jazzgitaristen Charlie Christians Gibson-gitar, som oppfyller andre, kanskje mer museologiske, kriterier: revolusjonerende pickup-teknologi og Christians historiske betydning for utviklingen av gitar som soloinstrument innenfor jazzen (særlig bebop). Som det første eksemplet viser er det forståelig at et signert instrument i seg selv kan være lite interessant. I alle fall tror jeg at påstanden om ”de mistenkelige blikk” stammer fra innsamlingskomiteers konfrontasjoner med denne type kjendisinstrumenter. Hva annet enn en potensiell wow-faktor bor i en slik gjenstand? Er dette instrumenter som hører hjemme hos Hard Rock Café eller i private og personlige samlinger? I følge en britisk studie fra 1990-tallet befant den største samlingen av populærkultur seg nettopp hos det amerikansk-eide Hard Rock Café-selskapet; et konsept museer tradisjonelt sett ikke har likt å sammenligne seg med. Et museum som var tidlig på banen med en samlingsstrategi for populærkultur er det britiske Victoria & Albert Museum (V&A) i London. V&As strategi har nok endret seg med årene, men vi kan lese av dagens praksis at prioriteringen er ganske tydelig. V&A samler inn og prioriterer instrumenter (og andre objekter) som kan knyttes til fremføringspraksis for fremvisningsverdi. Fremføringspraksis er nøkkelordet her; en artists suksess trenger ikke nødvendigvis gjøre fremføringspraksis interessant i en bredere kontekst. Instrumenter som er benyttet i en innspillingsprosess, uten proveniens tilknyttet konsertvirksomhet, er ikke relevant for V&A. Argumentasjonen er at instrumentet herved har liten eller ingen visuell fremvisningsverdi. Et annet aspekt er spørsmålet om proveniens og autentisitet. Jimi Hendrix’ Fender Stratocaster fra Woodstock-konserten i 1969 har i ettertid blitt restaurert og pusset opp, noe som medfører tap av aura (både visuelt og historisk). Om V&A hadde blitt forespeilet å innlemme Hendrix-gitaren i samlingen ville instrumentets forkludrete proveniens sannsynligvis dreiet beslutningen mot et negativt svar. Derimot finner vi en av Pete Towshends knuste Les Paul-gitarer i samlingen, utstilt i V&As permanente Theater and Performance Gallery. En signatur fra eller til vil ha liten betydning for vurdering av kulturell verdi med overnevnte tankegang, hvor museet prioriterer etter estetiske, kunstneriske kriterier hvor materialet har en historisk autentisitet ved seg. Handler dette likevel mer om samlingsstrategiske valg og prioriteringer (og formidlingsfilosofi) enn om vurdering av kulturell verdi? Den nevnte wow-faktoren ved signerte instrumenter, uavhengig om de har tilhørt berømte musikere og artister, kan for publikum være en inngangsdør til en større verden. Et slikt kjendisinstrument kan kontekstualisere tid og sted, kanskje en spesifikk hendelse, eller henspille på kroppslige eller emosjonelle erfaringer. Et premiss for å ivareta at kjendisinstrumenter kan kontekstualiseres sådan er å sørge for at den personlige historien til tidligere eier(e) ikke frarøves instrumentet. Det er gjerne tilfellet at signerte instrumenter sirkulerer blant private samlere eller tilhengere av personen bak autografen. De personlige historiene kan via kjendisinstrumentene fortelle oss noe om hvordan populærkulturen fungerer på et sosialt nivå, hvordan populærmusikk forbrukes, og hvordan populærkulturen henger sammen med andre kulturer. Det er gjerne en konflikt mellom personlige minner og nasjonale historier. Innenfor populærkulturen finnes det dominerende, felles historier som er blitt gjentatt til det kjedsommelige. Det har foregått en kanonisering basert på salgstall, biografisk interesse, kritikerros og mediedekning. Museer har som minneinstitusjoner mulighet til (og ansvar for) å sørge for bredere fortellinger som kan problematisere dette hegemoniet, eller i det minste å skille mellom sosiale og personlige minner. Den brede konteksten og den kulturelle betydningen til et kjendisinstrument kan ofte være mangelfull hos private eiere. Museer har gjerne bedre forutsetninger for å lyssette slike sammenhenger, derfor hører kjendisinstrumenter også hjemme i museumssamlinger. Det er ikke noe galt i å ha en selektiv og restriktiv innsamlingspraksis som V&A, så lenge strategien er tydelig og valgene begrunnet med en argumentasjon som står i forhold til museets øvrige samlings- og formidlingsfilosofi. Populærmusikkens materialkultur kan uansett være en kilde til å utforske eller oppdage personlige og sosiale historier, minner, følelser og identitet. For museer som befatter seg med kjendisinstrumenter er det desto viktigere å være bevisst sine prioriteringer for å være i stand til å formidle instrumentene i en meningsfull kontekst. Kilder Leonard, M. (2007). Constructing histories through material culture: popular music, museums and collecting. Popular Music History, 2 (2): 147-167. Volsing, K. (2010). Rock and pop collecting at the V&A. Popular Music History, 2 (5): 217-223. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2014 |