  |
  |
|
||
|
|
|
Writer, Composer, Museum and Environment ICLM i Sibir. 25.07. - 31.07.2014 På denne konferansen var det et særlig satt søkelys på de mange adelige og intellektuelle som ble forvist etter Desemberopprøret mot Tsaren i 1823. Siden den gang er tusener blitt sendt øst og nord. Kommunistene med Stalin i spissen bare fortsatte denne tradisjon som tsarene hadde opparbeidet. Som første foredragsholder på konferansen hadde vi Andreij Kotchoubey fra Tolstoy Foundation i New York, USA. Han er etterkommer av en av de mest kjente Desemberistene - Major, General og Prins Sergei Volkonsky. Han var en av de store heltene i krigen mot Napoleon i 1812, men falt i unåde hos tsaren da han sammen med likesinnede tok til motmæle/gjorde opprør mot tsaren i 1823. Resultatet for Volkonsky og hans medspillere ble sendt i livsvarig eksil til Sibir - nærmere bestemt Irkutsk. Volkonsky og hans familie kom til å bety svært mye for det samfunnet som utviklet seg i denne sibirske landsbyen. Særlig var hans innsats for å forbedre og modernisere landbruket avgjørende for at de kunne overleve, og at byen og området vokste og hadde en bærekraftig utvikling. Hele historien kan ikke fortelles her, men kommer i rapporten fra konferansen. Prins Volkonskys hus og eindom er i dag museum. Et godt museum der de har tatt vare på det originale på en pietetsfull måte og bruker omvisere i tradisjonelle kostymer. Men de bruker også moderne teknologi i formidlingen i tillegg til omvisere i tradisjonelle klær, og de holder konserter med tidens musikk (Schubert - Chopin + Glinka og Tsjaikovsky). De har et gammelt flygel fra St. Petersburg fra 1835. Det er fint restaurert og har denne spesielle klangen mellom hammerklaver og moderne instrumenter som f.eks. Pleyel (som Chopin var med på å utvikle). Etter Kochoubeys foredrag og etter omvisning og konsert i museet, bidro han med svært mange opplysninger om Desemberistene - også andre enn Prins Volkonsky og hans familie. Det er tydelig at historien om Desemberistene er svært viktig for folket i Irkutsk og Sibir, og de har derfor også mange "heimstads-diktere", og det er et eget Desemberist-museum i byen. For oss fra Vesten, var dette for det meste helt ukjente forfattere, men de hadde tydeligvis hatt stor betydning i denne isolerte delen av Russland/Sovjet. Det mest spennende eksempel på deres fortsatte interesse for å ta vare på den lokale historie om de profesjonelle kunstnerne, er et ganske nytt museum/kultursenter reist for å minnes, men like mye spille dramatikeren Alexander Vamplov (1937 - 1972) sine mange teaterstykker. Han er en forfatter som er framført over hele Russland, filmatisert og også framført i London ("Duck Hunting"), men som valgte å bli boende i sitt hjemmeområde - Sibir. Museet var i en restaurert musteinsbygning - del av en nedlagt fabrikk. Ca 120 m2. Teatersal i første etg. med et galleri i andre. Galleriet var brukt til en utstilling om Vampilov og hans samtid. Hun som hadde ledet oppbyggingen og ledet dette kultursenteret var selv skuespiller. Stedet ble brukt til mange forskjellige kulturarrangementer - teater, opplesninger, diskusjoner, konserter osv, Mao et levende kultursenter for den lokale, profesjonelle kunst og kultur, men samtidig et sted der de hadde egne programmer og aktiviteter for barn. For å få en enda bedre inntrykk av naturen og forholdene som de deporterte møtte (jfr. tema), dro konferansen med hurtigbåt fra Irkutsk nordover elven som løp ut i Baikalsjøen. En av verdens største innsjøer og verdens dypeste (1645 m). Langs sjøen så vi små steder som hadde vært Gulag, men som nå var gjort om til feriesteder. Landskapet var frodig i sør, men ble mer og mer ørkenaktig jo lenger mot nord vi kom. Vi hadde varmt sommervær + 25´i Irkutsk,+ 19´i Ol`khon. Sjøen var isfri (siden juni). En natur som gjør sterkt inntrykk. Byen Ol`khon var en gammel landsby som både hadde vært forvisningssted, men også bosted for jegere og fiskere gjennom århundrer. De fleste av disse hadde østasiatisk/mongolske aner. Museet der viste landsbyens og regionens historie der jakt og fiske var leveveien og sjamanisme hovedreligionen. Vi besøkte også museet i Buryat på vei tilbake. En by på noen hundre tusen innbyggere, men med nesten femti forskjellig etnisiteter,- men som museumslederen sa: Her lever vi i fred med hverandre uansett hva eller hvor du kommer fra. Det lokale museet var meget innholdsrikt og interessant. Nærmest et naturhistorisk og etnologisk museum. I tillegg til utstillingen, var det aktiviteter innen håndverk og religionsutøvelse. Vi fikk innføring i Sjamanisme. Det minnet svært mye om de artiske folkenes kultur og religion med symboler, trommer, klær og rituelt utstyr som var til å kjenne igjen. Selvsagt var religionens grunnverdier svært lik alle religioners grunntanker,- natur- og menneskeverd. Vi fikk også servert den lokale maten, og for oss var en sau slaktet, og vi fikk smake absolutt alt på sauen - innbefattet smalahove. De fleste av foredragene på konferansen var knyttet til forfatternes forhold til sitt lokale miljø og naturen der. De fleste deltagerne var fra Russland. Fra Tyskland var direktør ved Brødrene Grimm-museet i Kassel Bernhard Lauer. Han hadde laget en utstilling i samarbeid med Desemberist-museet og han holdt et foredrag: ”Everything from nature”, Ludwig Emil Grimm (1790-1863), the painterbrother. Han trakk opp linjene mellom den romantiske ide innen malerkunsten og litteraturen der Brødrene Grimm gjorde en meget stor innsats i innsamling av eventyr og fortellinger samtidig som de var aktive kunstnere og forskere. Lauer dro også linjene til andre lands nasjonalromantikere innenfor innsamling av folkekunst (Asbjørnsen & Moe og L. M. Lindeman i Norge). Etter som Br. Grimms eventyr er oversatt til et utall av språk, var dette kjent stoff for alle, og dette ble et tema som gikk igjen i samtaler gjennom hele konferansen. Vi var to representanter for komponistmuseer - Tsjaikovsky og Grieg, og begge våre foredrag var knyttet til disse komponistenes forhold og avhengighet av naturen og folkekunsten. Jeg innledet med åpningen av 2. sats fra Tsjaikovskys 5. symfoni – den vakre valthorn-soloen som er bygget over en ukrainsk folketone som Tsjaikovsky hadde hørt sin ”nanny” synge i barndommen. I mitt foredrag belyste jeg også likheten mellom den russiske nasjonal-romantiske tradisjon med Glinka som startpunkt. Senere med "De fem": Balakirev, Rimskij-Korsakoff, Mussorgsky, Borodin og Cui + Tsjaikovsky. Dette sammenholdt jeg med utviklingen i Norge der Grieg ble den som forløste og løftet den norske folkekunsten opp til universell kunst. Jeg viste også til det nære slektskap og vennskap mellom Tsjaikovsky og Grieg, og i mange sammenhenger kan man høre at deres musikk er komponert av tvillingsjeler (Griegs pianotriosats Andante con moto og 1.sat av Tsjaikovskys store pianotrio i a-moll). Våre foredrag bidro til et ønske om å ha forholdet mellom komponister og forfattere som tema for en konferanse. Dette var en konferanse som ga minst like mye gjennom naturopplevelsene som gjennom innholdet i de framlagte ”papers”, men som alt i alt svarte til både forventninger og tema. (Mitt foredrag vil være tilgjengelig på forespørsel - og vil komme i rapporten etter konferansen,- sannsynligvis omkring nyttår). |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2014 |