  |
  |
|
||
|
|
|
”Museums and Innovations” – om ICMEs etnografiske presens ICMEs årskonferanse i Zagreb, Kroatia 14-16 oktober, 2014 Årets konferanse for the International Committee for Museums of Ethnography, ICME, ble holdt i Zagreb, Kroatia. På tidligere konferanser har jeg blitt kjent med flere kroatiske ICME-medlemmer, og det var en glede å besøke dem på hjemmebane. Tema for konferansen var Museums and Innovations, og ICMEs president Viv Golding skriver på konferansens webside: ICME has organized Museums and Innovations as a ‘forum’ space to promote dialogue across our disciplines. Our forum is inclusive. Unlike the original models where women and enslaved peoples were excluded! We have designed our forum so that all participants might have their voices heard and for those peoples traditionally silenced or ignored in museums and heritage sites to become visible. Arrangørene hadde de lagt opp til et tettpakket program over bare to dager. For å få plass til flest mulig innlegg, var alle presentasjonene (med unntak av tre keynotes) satt til 10 minutter. Dette forutsetter at talerne «kommer til poenget» og som sådan opplevde jeg det hele som et interessant pedagogisk eksperiment. Men den viktigste grunnen til å sette av kort tid til hver presentasjon, var å få plass til flest mulig innlegg, og dermed få flest mulig deltagere på konferansen. I de fleste land får man kun reisestøtte hvis man holder innlegg. I Norge er dette ikke et krav, og det setter vår privilegerte nasjon i perspektiv. Ved å sette av mer tid per innlegg, begrenser men dermed hvor mange som har anledning til å komme. Utfordringen er selvfølgelig at få presentasjoner klarte å holde seg innenfor 10-minutters-grensen. Overgangen mellom presentasjoner tar lengre tid enn planlagt, og da går de 15 minuttene som var satt av til felles spørsmål for opptil syv presentasjoner om gangen. På grunn av det tettpakkede programmet måtte stadig flere ta pauser fra det offisielle programmet. Dette gjorde at selve debatten, den faglige diskusjonen, foregikk i uformelle fora, i kaffepausene og rundt middagsbordet. På den ene siden er dette uheldig, da de formelle presentasjonene er den eneste arenaen hvor alle deltar på lik linje. Det er her vi fører en felles samtale omkring sentrale faglige spørsmål. Satt på spissen kan det se ut til at man her har valget mellom en konferanse med mange innlegg, mange deltagere og mange uformelle samtaler, og en mer ekskluderende ramme mer lengre innlegg og en mer samkjørt debatt. Som sitatet ovenfor viser er inklusivitet viktig for ICMEs styre, og det er en god ting. Etnografi-begrepet This conference aims to initiate dialogue. We aim to prompt critical debate on new ways of thinking and working in museums today, with reference to ‘difficult’ histories rooted in colonialism, but with regard for how we might work collaboratively for a more equitable future. – Dr. Zvjezdana Antos Den siste gruppen innlegg hadde tittelen Naming: the history and future of our discipline. Per B. Rekdal startet i fjor en debatt om hvorvidt begrepet etnografi har uheldige koloniale konnotasjoner, og dermed hindrer rekruttering av yngre og ikke-europeiske medlemmer. Debatten ble heftig på ICMEs mailingliste, og nå var Lydia Icke-Schwalbe klar for å polemisere mot Rekdals standpunkt. Icke-Schwalbe argumenterte for at etnografien er en konkret faglig retning, som har sin forhistorie. Denne historien har vært med på å forme faget slik det er i dag, og den faglige overbygningen er avgjørende for videre museumsarbeid. Hun advarte altså mot å kaste babyen ut med det koloniale badevannet. Rekdal presenterte så en imponerende demografisk analyse av ICMEs medlemskap. Medlemstallet er synkende, og ¼ av medlemmene er pensjonister. Dette er åpenbart en utfordring for komiteen, og det er her han anser den koloniale arven som et problem. Videre gjorde han rede for hvordan begrepet etnografi betyr forskjellige ting i forskjellige land. 77 % av medlemmene er fra Europa, og begrepet etnografisk museum i Vest-Europa betyr museer om ikke-europeiske kulturer, mens i Øst-Europa betyr det lokalkulturmuseer. Den vesteuropeiske forståelsen av begrepet etnografi er uløselig knyttet til kolonihistorien, da etnografiske samlinger i Vest-Europa i hovedsak ble inn under koloniveldet, og innsamlet før etnografien som fag ble etablert. De østeuropeiske museene jobber gjerne med det som på norsk heter etnografi, altså lokal materiell kultur, og kunne på mange måter like gjerne vært med i ICR, den internasjonale komiteen for regionale museer. Rekdals forslag er å døpe om ICME til enten The International Committee of Museums of Cultures and Societies eller The International Committee of Museums of Culture and Society. Det som er interessant er at både Rekdal og Icke-Schwalbe må kunne sies å tilhøre den eldre garde, og begge presenterte den post-koloniale debatten som et nyere fenomen. For undertegnede er post-kolonialismen en naturlig del av faget, og mange av de tidligere koloniale museene jobber i dag svært bevisst med kulturelt mangfold. Debatten har imidlertid vist at mange medlemmer i alle aldre er bekymret for etnografi-begrepets koloniale innhold. Det ble også pekt på de administrative kostnadene dette ville medføre i en overgangsfase. Er navnet viktig nok til å iverksette en slik endring? Er det ikke komiteens arbeid, heller enn overskriften, som betyr noe? På den annen side: komiteens arbeid er avhengig av rekruttering fra yngre garde, og ikke-europeisk rekruttering er en klar målsetning. Her kan bevissthet rundt begreper og kolonial fortid være avgjørende. Menneskelig kunst Av de forskjellige museumsbesøkene som inngikk i programmet, var det særlig Museum of Broken Relationships som gjorde inntrykk på flere av oss. Museet startet som et kunstprosjekt, etter at kunstnerparet Olinka Vištica og Dražen Grubišić gikk fra hverandre, og måtte fordele felles eiendeler. De felles gjenstandene ble satt sammen til en installasjon, og venner ble invitert til å bidra med tilsvarende gjenstander. I dag har installasjonen vokst til et prisvinnende privateid museum, samt en større samling og flere vandreutstillinger og internasjonale filialer. Og det vokser stadig; folk sender inn gjenstander og fortellinger fra hele verden. Oppskriften er enkel, men svært effektiv. I et hvitmalt gammelt lokale i gamlebyen, vises en og en gjenstand, hver sammen med en kort tekst. Små og store gjenstander forteller hver sin historie om et brudd, på både kroatisk og engelsk. Vegger og sokler er hvite, teksten sort. Den visuelle rammen er minimalistisk, og gir gjenstandene luft/rom. De fleste bruddene som beskrives er kjærlighetsforhold, men også dødsfall i familien og andre former for brutte relasjoner har fått plass. Den enkle, hvite designen fjernet gjenstanden fra sin opprinnelige sammenheng, og åpnet effektivt for publikums innlevelse. Jeg fikk en opplevelse av tidløs presens, og det var mitt inntrykk at museet appellerte sterkt til flere andre deltagere, både som museumsmennesker og privatpersoner. Det hele fremsto som tilsynelatende etisk uproblematisk, samtidig som det var svært personlig. Museet ble mye diskutert på konferansen, og de fleste fant det inspirerende. Noen opplevde det som for personlig, andre var bekymret for de etiske implikasjonene. Men alle bidragene er anonyme, og frivillig levert. Da opphavspersonene er kunstnere, og ikke etnografer/kulturvitere, er ikke autentisiteten vesentlig. Det viktige er hvilket inntrykk utstillingen kan gjøre på de besøkende. Videre diskusjon? Mange av inntrykkene fra årets konferanse understreker flere viktige utfordringer for ICMEs arbeid. Manglende bevissthet rundt det at etnografi betyr forskjellige ting i forskjellige land, samt manglende deltagelse fra den yngre generasjonen, er etter min mening bekymringsverdig. I likhet med ICOM generelt, er ICME spesielt opptatt av å være et internasjonalt forum, men fungerer i praksis som en europeisk forening, men noen få ikke-europeiske innslag. Deltagere fra forskjellige land har åpenbart forskjellige økonomiske og faglige utgangspunkt, og slike reiser er slett ikke tilgjengelig for alle. Økt satsing på en debatt-orientert webside kunne vært en måte å videreføre debattene som oppstår på slike konferanser. Dette ville vært tilgjengelig for alle nasjoner og generasjoner, og debatten kunne gå fortløpende. Jeg diskuterte dette med ICMEs webmaster Mario Buletic, og han poengterte at ICOM er i hovedsak en frivillig forening. En økt satsning på nye webløsninger måtte innebære en økt profesjonalisering. Det er lite sannsynlig at det vil prioriteres, da mye av ICOMs midler går til reisestøtte, særlig for yngre og ikke-europeiske medlemmer. Og det er en fantastisk ting i seg selv. http://www.icme-conference2014.com http://www.icme-conference2014.com/aboutconference.html |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2014 |