  |
  |
|
||
|
|
|
Kan gamle og utflytende fokus og kanskje foreldede betegnelser på enkelte av ICOMs internasjonale komiteer hindre den faglige utviklingen i komiteene og hindre optimal rekruttering? ICMEs årskonferanse i Zagreb, Croatia 14-19.10, 2014 Kan dette ha interesse for norske museumsfolk? Definitivt. De som er aktive gjennom Norsk ICOM er det gjennom de internasjonale komiteene. Der er ICOMs faglige grunnlag. Forvitrer de faglige komiteene, forsvinner også ICOMs eksistensberettigelse. I mine mer enn 20 år i et eller annet ICOM-verv, har jeg for det meste jobbet i og om internasjonale komiteer. Akkurat nå er jeg leder for en arbeidsgruppe som tar for seg ICOMs «governance». Helst skal vi være ferdig tidsnok til at ICOMs generalforsamling kan gjøre sine endringsvedtak i statutter og annet i juni neste år, slik at det kan implementeres på generalkonferansen i Milano i 2016. Tilbake til ICME for en stund. Mitt opprinnelige utgangspunkt var spørsmålet: Er det på tide å kvitte seg med et «colonial mind set» i ICME? Spørsmålet ble stilt i ICME News sent på høsten i fjor og resulterte i en heftig nettdebatt. Mange ICME-deltakere fra det jeg vil kalle den "vestlige verden" synes å ta for gitt at ICME er omtrent samme type museer som de jobber i - nemlig de gamle kolonimuseene, vanligvis kjent som etnografiske museer i sin del av verden. Deres logikk er etter min oppfatning slik: et museum i Afrika "tilhører" de etnografiske museene i Vesten, siden de begge har samlinger fra Afrika. Så, Afrika, Asia og Amerika blir oppfattet på en måte som følger det gamle kolonimønsteret ved å være leverandører av råvarer (samlinger) som er bearbeidet i de etnografiske museene i Vesten. Så lenge dette ikke reflekteres over, men regnes som den naturlige tilstand, sitter vi fast i et «colonial mind set». Problemet er ordet "ethnography" Uansett hvilken mening et land gir til begrepet "etnografi", er problemet at det gir konkrete og divergerende betydninger for museumsfolk fra ulike deler av verden. Derfor vil muligens mange relevante ICOM-medlemmer ikke velge ICME fordi det er knyttet til ordet «etnografi». Min tese er da at museumsfolk fra Vesteuropa og Nord-Amerika velger ICME fordi de tror det er om museer som omhandler fremmede, ikke-europeiske kulturer, mens museumsfolk fra Øst-Europa velger ICME fordi begrepet «etnografi» hos dem står for museer om lokale kulturer. ICME går således glipp av lokal-kulturmuseumsfolkene i Vesteuropa og fremmedkulturmuseumsfolkene fra Østeuropa. Mens de problemstillingene som tas opp er like relevante for begge. ICME er ikke alene om lignende problemstillinger blant de internasjonale komiteene i ICOM. ICR – den internasjonale komiteen for regionale museer, ser ut til å ha stagnert i medlemstall. Det er mitt inntrykk at de norske medlemmene i ICR kommer mest fra folkemuseer. ICMAH omfatter arkeologiske og historiske museer generelt og har et stort medlemstall, men en svært liten deltagerprosent på sine årlige møter. Flere nye komiteer er dannet som en avskalling fra ICMAH, som komiteen for bymuseer (CAMOC). NATHIST er den eneste komiteen for naturhistoriske museer. Sannsynligvis hindrer mangelen på mer spesialiserte komiteer innen dette feltet en optimal rekruttering til ICOM fra naturhistoriske museer. Tilbake til eksemplet ICME. ICME ble etablert i 1948 og er en av de fem opprinnelige internasjonale komiteene i ICOM. I 1984 hadde ICME 179 medlemmer, i 1994 passertes 200-tallet (217), i 2004 var medlemstallet 274, og i 2014 er det 287. I 2009 og -10 ble det krysset over til 302 og 313 henholdsvis, men sank ned til 200-tallet igjen. ICME har de siste 15 årene hatt en treg, men jevn vekst, men med stagnasjon de siste 2-3 årene. Hvis vi sammenligner med ICR, etablert i 1962 – ICMEs søster-komite, siden den også rekrutterer hovedsakelig fra museene for etnografi/etnologi/folkemuseer, etc – hadde de 62 medlemmer i 1984, 163 i 1994, 226 i 2004, og - siste tallet jeg har er fra 2010 som er 221. Etter å ha passert 200 i 1998, har ICR hatt et stabilt antall medlemmer rundt 220 over 13 år, og ser ut til å ha stagnert med de samme medlemmene i mer enn et tiår. Den gjennomsnittlige vekstraten for de internasjonale komiteene i ICOM i 2011-2012 var 4%, mens ICME hadde 0. Og det er grunn til å merke seg: 1/4 av ICME-medlemmene er pensjonerte. Intet galt være sagt om pensjonister, men er komiteen i ferd med å forgubbes? Gjelder det også andre komiteer i ICOM? Det kan det være grunn til å finne ut. Fra hvilken del av verden kommer ICMEs medlemmer fra? Afrika 3%, arabiske land 2%, Asia og Stillehavet 8%, Latin-Amerika og Karibien 4%, Nord-Amerika 6 % og Europa 77%. Dette er typisk for nesten alle internasjonale komiteer: Europa dominerer voldsomt. Når det gjelder Nord-Amerika har Canadiere tradisjonelt vært meget aktive i ICOM, mens USA i langt større grad er en verden i seg selv, med sitt sterke AAM (American Associations of Museums). Det største antall medlemmer i ICME er i 2014 fra Frankrike (49) og Tyskland (28). Det er også typisk og litt stygt sagt melder «alle» franske museumsfolk seg inn for å få ICOM-kortet men er i forhold til antall medlemmer ekstremt passive, mens Tyskland er folkerikt og svært aktivt. «Hva slags museer kommer ICME-medlemmer fra?» var mitt retoriske spørsmål i Zagreb og viste deretter til en gjennomgang fra medlemsarkivet som bekreftet min hypotese: ICME tiltrekker seg i Vest-Europa stort sett de som jobber i museer om kulturelt mangfold og om ikke-europeiske kulturer, mens øst-europeerne kommer fra lokalkulturmuseer. Begge ut fra sine tolkninger av hva faget «etnografi» står for i sin del av verden. Mitt forslag var å døpe om ICME (The International Committee of Museums of Ethnography) til enten The International Committee of Museums of Cultures and Societies eller The International Committee of Museums of Culture and Society. Min favoritt er den siste, der «culture» vil ivareta rekrutteringen fra de mer tradisjonelt orienterte, mens «society» vil appellere mer til de samtidssamfunnsorienterte. Og det som er typisk for alle de ovennenvnte er at de dreier seg om kultur og samfunn som helhet, mer enn et aspekt ved kulture eller samfunnet. Men jeg godt ta feil. Interessant nok illustrerte bredden i de mange 10-minutters-innleggene som konferansen besto av, hvordan gamle betegnelser knyttet til spesifikke fag er blitt irrelevante. Om det kommer noe ut av diskusjonen i ICME? Selv om det på konferansen var mange innlegg for et navneskifte og bare to personer som tok ordet mot, tror jeg ikke det kommer til å skje noe som helst. Diskusjonen kommer til å gå over i historien som en pussighet. Men viktigere enn et navneskifte er konkret hva hver enkelt komite skal stå for og om den nåværende definisjonen er optimal. Eller om en også skal etablere mange, «lette» komiteer med få, men aktive medlemmer. Så kommer det an på hva som skjer innen ICOM. Der er et press i retning av flere, mer spesialiserte komiteer. Og vi vet at de nye, mindre og mer fokuserte komiteene har en mye større andel aktive medlemmer (unntaket er Conservation Committee, som er ICOMs største, men de er en verden i seg selv). Men få nye komiteer blir likevel opprettet og det er en fare for at nydannelsene skjer i større og større grad utenfor ICOM. Derfor er det nødvendig at ICOM gjennomdiskuterer hva en vil med de internasjonale komiteene – skal hver komite f.eks. vare evig? – og også ser på de såkalte Affiliated Organisations. Det blir kanskje viktigere å affiliere til ICOM nye museumsorganisasjoner som etableres utenfor ICOM. De norske ICOM-medlemmene hadde en periode der de gjorde seg sterkt politisk gjeldende. Det er ingen grunn til å holde seg tilbake nå og i årene fremover ... |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2014 |