  |
  |
|
||
|
|
|
«Building Strong Culture through Conservation» ICOM-CC Conference, Melbourne, Australia 15-19de september KORO Kunst i offentlige rom (KORO) er statens fagorgan for kunst i offentlige rom. Planlegging, gjennomføring og kvalitetssikring av kunstprosjekter er kjernen i virksomheten. Kunstverkene utgjør en av Norges største kunstsamlinger i offentlige rom og KORO arbeider for å sikre god forvaltning av verkene. Kunstverkene er levert til statlige bygg og anlegg over hele landet og til norske ambassader i utlandet. Jeg jobber som konservator i KORO, i seksjonen for forvaltning. KORO har fire ansatte som jobber med samlingsforvaltning, to konservatorer, en registrar og en senior rådgiver. Arbeidsoppgavene er blant annet oppdatering av informasjonen om samlingen, registrering i kunstverkdatabase, tilstandsvurdering av kunstverk, konservering, rådgivning til mottakerinstansene som har kunsten hos seg og aksjonering i saker som har direkte konsekvens for kunstverkene ved endring i bygg eller omorganisering i statlige etater. ICOM-CC ICOM-CC, International Council for Museums – Committee for Conservation, er den største av de internasjonale komitéene i ICOM. ICOM-CC har 2000 medlemmer over hele verden og ønsker å promotere konserveringen av kulturelt og historisk viktige verk og å fremme konserveringsprofesjonens mål. Komitéen er sammensatt av flere spesialiserte «working groups» (arbeidsgrupper) og det holdes en større konferanse hvert tredje år. Den syttende konferansen i rekken ble holdt over fem dager i september i Melbourne, Australia. Tema for konferansen var «Building Strong Culture through Conservation». Stedet og folket Første dag av konferansen i «opening session» ble vi møtt av en «Welcome to Country»-tale av Aunty Joy Wandin Murphy, som er en eldste fra Wurundjeri-folket. De er en av fem såkalte nasjoner i Kulin-alliansen, av urfolk i Australia, aboriginene, som bebodde området som i dag er i og rundt Melbourne. Dette er en tradisjon for å gjøre oss besøkende oppmerksom på aboriginkulturen og -historien på stedet. Den viser respekt for både fortidige, nålevende og fremtidige medlemmer av Wurundjeri-folket, de såkalte «traditional owners» av stedet. Videre ble vi ønsket velkommen av en representant fra Universitetet i Melbourne, av presidenten i ICOM og av styreleder i ICOM-CC, de passet alle på å hedre de opprinnelige eierne til stedet, med ulike varianter av følgende: «Our conference is being held on the traditional lands of the Wurundjeri people and I wish to acknowledge them as Traditional Owners. I would also like to pay my respect to their Elders, past and present, and the Elders from other communities who may be here». For oss norske deltagere er dette veldig fremmed, man blir fylt av respekt og også nysgjerrighet. Enda mer spesielt var det på onsdag kveld, da det var invitert til «Cultural Event» ved National Gallery of Victoria. Etter tre kvarter med introduksjoner av utallige representanter fra universiteter, museer og ICOM var det kun ti minutter med to opptredener av Warmun- og Balgo-folket fra Vest-Australia, et sanginnslag og en dans. I etterkant var det flere takketaler fra representanter fra universiteter, museer og ICOM, for å understreke hvor unike og fantastiske opptredenene hadde vært. Aboriginkulturen er fascinerende, vakker og annerledes og vi kan alle lære mer om den. Historien om hvordan aboriginene har blitt behandlet i Australia er grusom og trist og det er en forholdsvis nær historie. Etter erfaringen som besøkende på konferansen sitter jeg igjen med en følelse av at behandlingen av urfolket i Australia enda ikke er den riktige, de blir ikke behandlet respektfull på deres egne premisser og det er fremdeles et sårt og vanskelig tema. Aboriginene lever i nær kontakt med naturen, deres kultur og tradisjoner er en del av naturen og vi kan umulig få et innblikk i slik det er meningen at den skal oppleves, på en liten scene, i et museum, under en stor skjerm med universitets logo lysende over dem. Møtet med denne kulturen satte en ramme rundt konferansen og forsterket temaet; det å bygge sterk kultur gjennom konservering. Konferansen Presentasjonene gikk i fem parallelle forelesningsrekker, delt inn etter arbeidsgruppenes tema. I alt var det 167 presentasjoner fordelt på fem dager. I te- og fruktpausene skulle man også rekke å se over 90 postere. Det måtte prioriteres og de fleste endte med å springe mellom de ulike rommene fra tema til tema. Det var stor variasjon i foredragene, selvfølgelig innen tema, men også innen hvor detaljert de gikk inn i sine spesifikke fagfelt. Alt fra overordnede generelle tema for hele konserveringsfeltet, til spesifikke metoder innen snevrere deler av fagfelt. For meg ble det en aktiv «shopping» mellom presentasjonene etter de som kunne passe til vår unike bevaringssituasjon, siden KORO har en svært sammensatt samling av kunstverk. I KORO kan heller ikke kunstverkene beskyttes slik de kan i museer og gallerier. Forvaltning i vår sammenheng er mer en kontrollert bevaring gjennom bruk. Det var nytt og nyttig å kunne trekke paralleller mellom hensyn man tar overfor samtidskunsten og overfor etnografisk materiale. For begge gjelder det i hvor stor grad man skal ta hensyn til den opprinnelige intensjonen bak gjenstandene i konserveringen og bevaringen av dem. Dette gjelder både overfor kunstnere og samfunnsgrupper. Kunstnere eller samfunnsgrupper, f.eks. urfolk, kan også ha mye å si for hvordan de enkelte kunstverk skal presenteres og det vil igjen ha stor påvirkning for bevaringen av dem. Dette var et tema som gikk igjen i flere presentasjoner og samtlige viste at dette er en vanskelig balanse. Flere av foreleserne viste eksempler på hvordan man kan bruke konservering for å fremme engasjement i samfunnet, lokalsamfunnet og for ulike grupper. Om det er på små steder eller i en større kontekst. For meg, var det mye inspirasjon å hente i forhold til det å skape engasjement hos mottakerne, brukerne av statens kunst gjennom bevaring og konservering. Det handler om en bevisstgjøring av hvilke verdier man har rundt seg og det vil gi brukerne av kunsten eller kulturarven en større eierskapsfølelse for den. Konservatorens rolle blir i denne sammenhengen å legge til rette for og sikre kulturarven. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2014 |